November 2016 vil for all ettertid stå som det tidspunktet da verden nesten gikk av skaftet.

Da Tolletaten i begynnelsen av november 2016 gjorde oppmerksom på at Bjarne Melgaards malerier, etter forskriftene, som Tolletaten er pålagt av våre politikere å følge, ikke er kunst, var det som om hele verden stoppet i sjokklammet undring; valget på Island, som vi alle hadde fulgt så intenst med i, ble plutselig av sekundær betydning. Og verden ble stående der i det tiltakende novembermørket og måpe helt til landets handlekraftige justisminister grep inn og instruerte Tolletaten om at det er helt feil å ta instruksene angående fortolling av kunstlignende gjenstander, som tidligere er gitt, på alvor. Nå har Tolletaten fått en langt enklere instruks å forholde seg til; det kunstneren sier er kunst, er kunst.

Denne sjokkerende hendelsen brakte tankene mine hen på den gangen for noen år siden da en forhenværende venn av meg og undertegnede var en tur i Kiel. Min tidligere venn laget der i Nord-Tyskland, av materialer han selv hadde skaffet og med sine egne hender, en installasjon som han kalte «Ni flasker vodka i en eske». Etter selv å ha forseglet esken med tape, tegnet han en blomst utenpå den.

Da vi passerte tollen i Norge, gikk vi selvfølgelig begge på grønt, ingen av oss hadde noe å fortolle, jeg hadde ikke en gang kjøpt kvoten, som det heter, men ved en skjebnens ironi ble akkurat vi to vinket inn til kontroll av bagasjen. Det var da det hendte, akkurat det samme som skjedde Melgaard; tollerne påsto at mitt reisefølges installasjon ikke var kunst. Han fikk valget mellom å betale toll som om flaskene var helt vanlige vodkaflasker, eller å få kunstverket beslaglagt. Hvilket selvfølgelig var to helt absurde og uhørte alternativ. Ingen av delene var aktuelt for kunstneren, dette handlet jo om hans kunstneriske integritet. Etter at justisministeren nå har ryddet opp, ville han selvfølgelig ha sluppet tullet med tollen. Den gangen kunne det ha gått riktig galt, om ikke jeg hadde grepet inn.

Jeg gjorde tollerne oppmerksom på at den blanke væsken i flaskene ikke var sprit, men vann. Etter grundige tester fant de, til min fordums venn og tollernes egen overraskelse, ut at jeg hadde helt rett. Dermed slapp vi gjennom tollen uten videre viderverdigheter. På spørsmål fra mitt reisefølge, som kanskje fikk mistanke om at jeg var i besittelse av gudgitte evner, og kunne gjøre alkohol til vann, hvilket jo er ulike mer nyttig og mer imponerende enn å gjøre vann til vin, forklarte jeg at jeg hadde helt ut spriten i gågata i Kiel i forbindelse med en antialkoholdemonstrasjon jeg hadde deltatt i, senere erstattet jeg spriten, som hadde tjent et uvanlig godt formål til rusgift å være, med vann. Dermed kom spriten, som jeg antok allikevel ikke skulle drikkes, ettersom flaskene var en del av en kunstinstallasjon, til dobbelt nytte, både som en sentral del av en demonstrasjon mot vår tids ruskultur og som del av et banebrytende kunstverk. Til min forbauselse ble min tidligere venn forbannet, og jeg fikk et bestemt inntrykk av at sinnet var rettet mot meg. Han mønstret meg med et rasende blikk mens han forsøkte å ytre noe i sakens anledning, åpenbart ble ord for fattige for ham, det ble med forsøket, hvorpå han kastet hele kunstverket i en søppelkasse. Siden den gang har jeg hverken hørt eller sett noe til ham, min tidligere kunstneriske venn. Om han satte pris på mitt initiativ og min hjelpsomhet, det vet jeg fortsatt ikke.