Blendingsgardina

Fredrikstad, november 1944

Ho undra seg over kvar det blei av mora, det byrja å bli seint. Mora skulle vitje ein bonde som ho hadde høyrd om av ei kjenning. Han hadde visstnok flesk og poteter å selje. Dei fleste handla svart når dei trong noko særskilt, det gjekk som regel bra, men nokre gonger blei ein lura av folk som ikkje var gode nordmenn.

Det hadde vore litt knapt etter at far hennar hadde hamna på Grini, men det var snart sekstenårsdagen hennar og mora ville gje ho ei fin feiring, sjølv om det kanskje vart litt for dyrt. Dei vaksne syskena skulle kome og vere med på feiringa, unntatt eldstebroren som hadde rømt til Sverige, og alle skulle skaffe noko til middagen.

Ho vakna brått av tankane da ho høyrde tunge steg i trappa. Det kunne ikkje vere stega til mor hennar. Naboen deira var tung i sessen, det var helst han ho høyrde, tenkte ho, men det var liksom noko framandt med lyden.

Det banka kort og hardt på døra. Ho skvatt til og kom seg på beina, blei ståande i uvisse ein augneblink. Det var noko ved bankinga som baud ho opne tvert. Med heftig bankande hjarte gjekk ho mot døra.

Ein soldat med ein diger schæfer ved sida si, mønstra ho merksamt. Ho stira rett inn i opninga til løpet på maskinpistolen hans. Han retta våpenet ein annan veg, han vart litt mindre trugande. Han såg ikkje lengre på ho, han såg mot stova deira. Han gjekk mot ho utan å ensa ho, ho rygga og kom seg or vegen. Soldaten forsvann inn i stova, retta på gardina, snudde på hælen og gjekk ut att. Ikkje eitt ord sa han, ikkje eit blikk til fekk ho.

Ho sette seg ende ned og blei sitjande og sjå på merket etter hæljarnet på stovegolvet. Så kom tårene. Eimen av mannesveitte og våt bikkje hang igjen. Ho skulle gjerne ha lufta ut, men våga ikkje.

 

Naziblomster

Det er grunn til å tvile på at planter generelt og blomster spesielt, har et politisk engasjement. Dermed blir det mer enn uklart hva som måtte ligge i det nye begrepet ‘naziblomst’.

Varingen, lokalavis for Nittedal, kan i sin utgave onsdag 21. mars 2018 melde at «Lærer postet hatmelding mot Listhaug», som det heter i overskriften til en liten artikkel i avisa. Det viser seg at en lokalt ansatt lærer, som tydeligvis i likhet med den avgåtte justisministeren, har en forkjærlighet for Facebook når det gjelder å skrive kontroversielle og usaklige ting på nettet, hadde skrevet en oppfordring til Listhaug på sin Facebook-side. «Kos deg med naziblomstene, Sylvi», skrev han/hun. Og det er da vi kan lure på hva vedkommende egentlig kan ha ment med den underlige oppfordringen. Om han/hun hadde nøyd seg med å skrive «Kos deg med blomstene, Sylvi», ville vi i det minste forstått oppfordringen, men da ville den neppe blitt omtalt i en avis, ikke en gang i en lokalavis.

Det finnes neppe blomster som engasjerer seg i politikk, som har tatt et ideologisk standpunkt på den ytterste høyrefløyen, så uttrykket «naziblomster» kan neppe være brukt for å si noe om blomstenes tenkte politiske engasjement. Blomstene den fordums justisminister mottok var nok ikke nazister. Derimot var enkelte av dem som sendte blomster erklærte nazister, det la de ikke skjul på. Det er da mulig at uttrykket «naziblomster» skal bety «blomster som er kjøpt og sendt av nazister», som om den nazistiske overbevisningen til kjøperne smitter over på blomstene.

Nå kan ingen automatisk lastes for holdningene eventuelle blomstersendere har. Det er også på det rene at den fallerte justisministeren tok avstand fra de av sine blomsterelskende beundrere som har en nasjonalsosialistisk overbevisning; hun ville ha seg frabedt deres oppmerksomhet. Og det er jo positivt.

Imidlertid er det grunn til å spørre den aktuelle politikeren, som nå skal fortsette sin rolle som politiker i posisjon, samtidig som hun fortsatt er i opposisjon til flertallet av folk flest i Norge, om hun noen gang har tenkt over hva det kan komme av at hun som en ihuga nasjonalkonservativ politiker åpenbart vekker begeistring og anerkjennelse fra nazister og andre høyreekstremister.

Det er liten grunn til å anta at en slik ydmyk øvelse er noe for den korsbærende nasjonalkonservative politikeren, der hun strekker armene ut til sidene og spør hvilken historisk person hun ligner mest på. For skyggen som avtegner seg i blitzbelysningen på veggen bak henne, mens hun ser ut over havet av politisk uengasjerte blomster, ser ut til å ha horn.

Om enn fargen er uomtvistelig blå, begge blomstene er helt uten interesse for politikk.

Justisministerens monster

Sylvi Listhaug ga Terje Søviknes en god klem på regjeringskonferansen, hun er glad i monstre når alt kommer til alt, men hun forbeholder seg retten til å kalle en spade for en spade og et monster for et monster. Eller Terje.

Sånn går dagene i Fremskrittspartiet, eller Monsterfabrikken som det også kalles. Det er ikke bare seksualforbrytere blant de «monstrene» det partiet har skapt. De har langt verre ting på samvittigheten. Men selvkritikk tar de ikke. De er ikke en gang selvkritiske nok til å være forsiktige med å bruke begrep som ‘terrorister’.