Category: Moral


Folk som ikke selv kan ta ansvar for eget forbruk og livsførsel, bør få hjelp til å begrense egen families behov. Dette kan gjøres både ved generell moderasjon og ved ansvarlig familieplanlegging.

Perspektivene den nasjonalkonservative politikeren Christian Tybring-Gjedde bringer til torgs i et intervju med Dagsavisen 13. april under tittelen «Frp-topp: Folk med dårlig råd bør få færre barn», kunne vært interessant og tankevekkende om han hadde avstått fra å snu problemet på hodet og i stedet vært villig til å stikke fingeren i jorda, snakke om den berømmelige elefanten i rommet og kalle en spade for en spade, selv om det er politisk ukorrekt.

 

De rike er en belastning for jordkloden

Hvert år har jordas befolkning et forbruk av ressurser som tilsvarer om lag en og en halv gang jordas bæreevne når det gjelder ressursuttak. Verdens ti prosent rikeste står for mer enn halvparten av forbruket. Uten deres overforbruk ville jordas befolkning forbrukt langt under 75 prosent av det maksimale av det som det er forsvarlig å bruke. Det betyr at naturen ikke tåler de rikes overforbruk, men den tåler forbruket til de øvrige 90 prosent av befolkningen.

 

Ansvar for egen livsførsel

Økonomien og samfunnet er strukturert slik at de rike blir rikere og de fattigere blir fattigere. Da de fattiges forbruk ikke er et problem, mens de rikes voldsomme forbruk er et stort problem, så er det de rikes forbruk det må gjøres noe med; de rike må redusere sitt forbruk radikalt, om de ikke klarer ved egen innsats, så må de få hjelp. Som Tybring-Gjedde påpeker: «I Norge har man et ansvar for egen livsførsel, og da mener jeg det er galt å bare fortsette å gi mer penger.» Rett nok er det de fattige han ikke vil gi penger, så han adresserer feil gruppe. Om vi i stedet ser utsagnet i forhold til de rikeste, så har han nesten helt rett. Forbeholdet om at det er i Norge man har «et ansvar for egen livsførsel» snevrer det hele for mye inn, alle har et ansvar for egen livsførsel, uavhengig av hvor i verden man bor. Det blir feil at de rike uanfektet kan fortsette sitt overforbruk; om ikke de rike tar grep, så bør samfunnet, slik Tybring-Gjedde går inn for (når det gjelder de fattige), gripe inn med regulerende tiltak og redusere de rikes forbruk og formue.

 

Familieplanlegging

Videre sier Frp-politikeren: «Familieplanlegging er helt vanlig blant nordmenn flest. Man tenker over hva man har råd til.» Av hensyn til menneskehetens overlevelse må man ikke bare tenke over hva man har råd til, man må også tenke over hva som er et rimelig forbruk, hva kloden tåler av uttak av naturressurser. Derfor bør de rike tenke over hvor stort forbruk deres barn vil komme til å ha, og planlegge antall barn deretter.

 

Bærekraftig forbruk

Foreldre med god råd har jevnt over et høyt forbruk. Store deler av dette forbruket kommer barna til gode. Foreldrene kjøper seg minst en bil hver, barna får ikke bare en sykkel hver, de får sykler til ulike typer bruk, det samme med ski, annet sportsutstyr og alle andre eiendeler. Barn av foreldre med dårlig råd får i høyden en sykkel og et par ski, av billigste merke eller kjøpt brukt. Foreldre med god råd tar familien med på hytta, enten den på fjellet eller den ved sjøen, eventuelt drar de til ferieleiligheten i Syden. Foreldre med dårlig råd tar bussen til stranda noen ganger i løpet av sommeren, slik at også deres barn får en fornemmelse av å ha ferie. Det er ikke vanskelig å få øye på hvem som har et bærekraftig forbruk.

 

De økonomiske mekanismene må struktureres annerledes

Den nasjonalkonservative ideologen «mener at vi politikere må sette foten ned i større grad, og si at folk har et ansvar selv». Selv om jeg ikke er noen tilhenger av formynderstaten, tilsynelatende i motsetning til den aktuelle politikeren, så må jeg her gi ham rett, selv om han neppe siktet til det jeg gir ham rett i. Regjeringer i alle land må gripe regulerende inn for å begrense de rikes uvettige overforbruk. Pengestrømmene i samfunnet må kanaliseres bort fra de rike, slik at deres voldsomme forbruk blir moderert betraktelig, og over til fattige som har et langt mer nøkternt og bærekraftig forbruk. Dette kan like gjerne gjøres ved dereguleringer som av reguleringer; man kan fjerne de økonomiske samfunnsstrukturene som kanaliserer det meste av verdier og forbruksgoder til de rike og bort fra de fattige. Norge og resten av verden trenger en ny «New Deal».

 

Forsvarlig forbruk

«(D)u har ansvar for din egen livsførsel, og det kan ikke være sånn at hvis du ikke klarer å styre deg, så skal det offentlige komme og redde deg», hevder Frp-politikeren, men som han også påpeker, så er det politikernes, altså statens, oppgave å «sette ned foten» når folk rent faktisk ikke tar det ansvaret vi må forvente at de tar. Jorda tilhører oss alle, derfor er det urimelig at en liten gruppe mennesker bruker opp dens ressurser. Gruppen av dem som forbruker alt for mye bør bli mindre; folk med god råd bør få færre barn. I tillegg bør regjeringene gripe deregulerende og regulerende inn for å endre strukturene i økonomien og i samfunnet, slik at et moderat og bærekraftig forbruk blir noe alle kan ta del i.

 

DSC00155

Reklamer

I kjølvannet, eller kjølevannet, av #metoo-kampanjen, har, forutsigelig nok, argumenter om at en del folk ofte oppfører seg dårligere når de er fulle enn når de er edrue, dukket opp i debatten som forklaringsmodell eller unnskyldning for slett oppførsel.

Den angivelig frapperende forskjellen i oppførsel og moralsk vurderingsevne, når man er full i forhold til når man er edru, tenkes gjerne som unnskyldning for dårlig oppførsel i fylla. Tanken er at man egentlig ikke er den man framstår som når man er full og oppfører seg dårlig, man er egentlig et godt menneske tvers igjennom. Det antas dermed å være alkoholen som styrer handlingene og ikke en selv, når man har drukket, og det er jo komfortabelt, man slipper gjennom uelegante argumenter å ta ansvar for egne handlinger. I verste fall kan man påstå at man ikke husker noen ting av det hele. La oss anta at det er slik; la oss anta at fylla tilsynelatende har skylda.

Når noen gjentatte ganger oppfører seg dårlig i fylla, så bør vedkommende før eller senere innse at alkoholinntaket fører til dårlig atferd og ta konsekvensen av denne innsikten. Før man begynner å drikke må man antas fortsatt å være sitt normale moralske selv og ønsker formodentlig ikke å komme i den situasjonen at man begår overgrep eller på andre måter opptrer moralsk forkastelig. Når man overveier å ruse seg på alkohol og kjenner de negative følgene av det, burde man klare å ta det eneste fornuftige valget og avstå fra å drikke, for man er tross alt edru før man begynner å ruse seg.

Fylla har ikke skylda; man er edru når man velger å drikke. Dermed må man uansett ta ansvaret for det man gjør når man er påvirket av alkohol. Beruselse kan ikke frata noen ansvar for det de måtte finne på å gjøre mot andre i beruset tilstand. Når man er edru bør man være edruelig nok til å innse at man ikke bør ruse seg, om man altså ikke kan styre seg når man er beruset. Vanskeligere er det ikke, kunne man tro, men så enkelt er det likevel ikke.

I vår kultur er ikke bare det å spise svin, men også det å drikke som et svin, innarbeidede deler av vår kulturelt betingede identitet. Dermed blir det å formane noen om ikke å drikke, lett å betrakte som ensbetydende med å utvise mangelfull respekt for kulturen. Og det er jo trist å tenke på når fylla ikke bare forvandler enkelte til fyllesvin, men også til svin som bruker fylla som påskudd for å kunne neglisjere andres grenser for hva de vil finne seg i.

 

He’s Got The Whole World In His Hands

I nostalgiske og svake øyeblikk kan de fleste si seg enig i den konservative tesen om at «alt var så meget bedre før i tiden». I avglansens lys framstår den fortidige virkelighetens fasade som forbilledlig sammenlignet med vår nåtidige virkelighet. Det er ikke så rart. Var det noe man var bedre på i tidligere tider enn nå, så var det å holde på fasaden.

En av mine tanter, som var av det sparsommelige slaget, pleide å gi oss brukte julepresanger. Stort sett holdt hun orden på hvem som hadde gitt hennes barn hva, men det hendte vi fikk nettopp det som hennes barn hadde fått av våre foreldre året før, eller året før der igjen, hennes barn var tross alt litt eldre enn oss, i presang. Barna hennes hadde lært seg ikke å åpne bøker mer enn nitti grader, på den måten kunne man nesten ikke merke at de var lest før. Blant de tidsriktige bøkene vi fikk av dem, var de populære bøkene om indianergutten Hjortefot.

 

Indianske insektsjeler

Indianergutten Hjortefot var en flink og snill gutt som alltid hjalp sine to hvite venner. Hjortefot var frelst må vite, og gikk alltid rundt og leste i Bibelen. Gårdsgutten til familien til de to hvite vennene hans, var en voksen neger. Han var feig, dum og lat, som seg hør og bør for en slik stereotypi. De primitive indianerne som lusket rundt i buskene i nærheten av de hvites gårder, var blodtørstige rovmordere med et sjelsnivå på høyde med insekt. De var alltid ute etter å massakrere de uskyldige og hardtarbeidende hvite, men de hvite ble heldigvis advart og beskyttet av Hjortefot, som hadde Gud på sin side. Når noen av de blodtørstige og primitive indianerne fikk høre om Jesus og ble frelst, utviklet sjelene deres seg, som ved et mirakel, fra insektsnivå til hvitt og kristent nivå.

Av og til lekte vi som barn snille og tøffe cowboyer som måtte kjempe mot primitive, blodtørstige og djevelske indianere. Det var spennende og gøy. Å, herlige barndom!

 

PK

I vår tid er det ikke lenger politisk korrekt å snakke nedsettende om amerikansk urbefolkning eller om folk som ikke har hvit/rosa hud. Det er til og med blitt en relativisering av religionene. Det har kommet så vidt at mange likestiller kristendommen, som jo i utgangspunktet skal oppfattes som den eneste riktige, som den eneste religionen som kan gi frelse og sjelefred til menneskene, med en hvilken som helst annen religion. I vår tid er det nærmest blitt like greit eller ugreit å tilbe en stein som å tilbe et trekors. Den tenkte religiøse likestillingen har kommet langt; enten tilber man den samme gud på ulike måter, hevdes det, eller så faller man på kne for avguder som alle er like dårlige. Om det er det ene eller det andre spiller en underordnet rolle; de troende er likestilte, det er det viktigste. Til og med tradisjonelle naturreligioner, som blant annet blir praktisert av amerikansk urbefolkning, blir vist en viss respekt.

Denne utviklingen kan ha sammenheng med at vi nå vet at det ikke var slemme indianere som snek seg rundt og drepte snille euroamerikanere; det var grusomme og griske euroamerikanere som massakrerte, slavebandt, voldtok og mishandlet den amerikanske urbefolkningen. Hele folkegrupper ble utryddet i både systematiske og usystematiske folkemord. Som et resultat av denne vår nye viten, er det mange som mener at vi bør omtale urbefolkninger og andre diskriminerte folkegrupper, med mer respekt og ydmykhet. Dette synspunktet har blitt møtt med en del sutring fra konservative nostalgikere som vil ha sine fordommer og skjellsord i fred. Fordommene og skjellsordene synes å være de viktigste delene av deres kulturarv. Foruten å drikke seg dritings mens de spiser svinekjøtt, selvfølgelig.

 

Kulturarv

Da jeg var barn fortalte en venn av meg ved en anledning at en venn av ham igjen hadde gått bort til en liten negergutt, trolig sønn av en amerikansk soldat tilknyttet NATO, som satt og lekte i en sandkasse, pekt på ham og sagt: «You are only a black boy». Min venn ga uttrykk for at han hadde syntes synd på den lille gutten, som hadde begynt å gråte, men som han la til, «det var jo riktig da». Det var noe med fortellingen hans som jeg reagerte på, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, den gangen. Jeg levde i de omgivelsene og den kulturen jeg levde i.

En av våre lærere klagde over at det hadde vært ekstra kjedelig å rette oppgavene vi hadde besvart og levert inn uka før. «Det hadde vært et ordentlig negerarbeid,» sa han, og ga ved det uttrykk for at det hele hadde vært et arbeid som egentlig hadde ligget under hans verdighet. Jeg tror ikke det var den læreren som bodde i Negerlandsbyen, et boligområde i nærmiljøet med små brune og ensartede hus, derav navnet det hadde fått på folkemunne. Det ble ikke regnet som spesielt fint å bo der.

«Hvor mange nasjonaliteter bor det i Norge?» spurte en annen lærer ved en annen anledning. «Det er samer, nordmenn og bergensere,» svarte en av de mer kunnskapsrike elevene i klassen. Læreren forundret seg over at eleven mente at bergensere ikke var norske. «De er egentlig tyskere og så kan de ikke snakke ordentlig norsk,» var forklaringen han fikk. At samer ikke var norske, var derimot en selvfølge. Den gangen.

Noen hadde brukt ordet ‘jøde’ som skjellsord, dette ble påtalt av en lærer. «Dere må ikke bruke navn på hele folkegrupper som skjellsord,» sa han. Da ble en av de formastelige opprørt og sa: «Men tatere og sigøynere er noe ordentlig fantepakk!». Læreren så på ham et øyeblikk, men sa ingenting. Så ble ‘tater’ det nye skjellsordet.

 

Akk! Tapet av vår barndoms grønne dal!

Fra tid til annen fortaper man seg i nostalgiske drømmer om en rosenrød men akk så fortapt fortid. Vi barna møttes til lek på dertil egnede plasser og opprettholdt lojalt foreldrenes møysommelig forsvarte fasader. Hva som var bak fasadene, det visste vi ikke så mye om den gangen, selv om noen av strøkets fedre av og til lå og sov full i grøfta, noen av mødrene hadde fått en blåveis etter å ha «gått på en skapdør» og en og annen unge kom løpende gråtende hjemmefra med hovne kinn, men som tida har gått har både fortida og fasadene falmet. De mange harmoniske fasadene skjulte rusmisbruk, barne- og kvinnemishandling og omsorgssvikt, foruten en del gode opplevelser.

 

Romantisering av en hildring

I vår tid er det en del som uroer seg over at fortida ikke er som nåtida, at det som var ikke lenger er. Og det har de jo helt rett i. Foreldregenerasjonen som strevde med sine og våre liv, er mer eller mindre utdødd. Vi som var barn er selv aldrende og har flyttet vekk fra barndomsstrøket, de fleste av oss, mange med en følelse av lettelse. Noen av husene som utgjorde viktige deler av vår barndoms kulisser, har blitt revet, andre har blitt bygd på og noen står der som før, uforandret, men med nye beboere. Og det er nettopp disse nye beboerne som uroer nostalgikerne, både de nye beboerne i de gamle boligstrøkene og de som bor rundt omkring i landet som helhet. Den fortida de konservative drømmer om, og som de vil ha tilbake, er ikke bare borte for godt, den har egentlig aldri eksistert.

 

Nytt møte med Hjortefot

Da jeg fant fram bøkene om Hjortefot for å lese for mine barn, valgte jeg å sensurere teksten fortløpende, litt forundret over at jeg ikke i tidligere tider hadde registrert det problematiske med bøkene, men for den del; i tidligere tider var de ikke oppfattet som problematiske, i tidligere tider gjenspeilte de samtidas tidsånd. Da vi var ferdige med den første boken, hev jeg dem alle sammen i papirsøpla. Jeg er mer opptatt av resirkulering av ressurser enn av å ta vare på utdaterte ideer.

Mange av de begrepene som før ble brukt med den største selvfølgelighet, som indianer, neger, svarting, fantepakk, soper og pakkis, passer ikke inn i en mer sivilisert tid. Sivilisasjonsprosessen pågår fortsatt. Den har ikke nødvendigvis kommet så langt; den er ikke nødvendigvis en uavbrutt parademarsj framover; den er ingen selvfølge.

1

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne som peker mot en rik erfaring i formulering av virksom propaganda. Imidlertid undergraves det hele av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet og destruktive siktemål.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende artikkel, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere, fossile selskap og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører noen av de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, som er landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En fantasiverden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. De raskt voksende byene var i ferd med å kveles av forurensningen fra all hestemøkka, overgangen til bruk av biler løste det problemet, men etter hvert ble den kvelende forurensningen fra bilenes eksos, et vel så stort problem som møkka fra hestene.

Som han noe overflatisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land, var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt, koste hva det koste vil. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, så lenge de er drivverdige, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om hvorvidt Norge og Jorda skal fortsette å være et sted der liv er mulig.

Hva kan grunnen være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, kan være, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten, som er et flott produkt basert på olje, som flyter rundt i havet, er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hans beste argumenter for fortsatt uhemmet utvinning og forbruk av norsk olje og gass, er ikke annet enn sentimentalitet; vi kan takke den fortidige utvinningen av fossile brensler for noe av vår velstand, derfor må vi fortsette med olje- og gassvirksomhet i stor skala.

I Buddhas fortelling «Flåten» hører vi om en mann som bygger en flåte for å komme over en elv. Etter at han godt og vel har krysset elven på flåten sin, står han overfor et dilemma; skal han av takknemlighet over den hjelpen han har fått av flåten, bære den med seg, eller skal han ganske enkelt la den ligge? Det fornuftige er selvfølgelig å la den ligge, han trenger den ikke lenger. Sånn er det også med de fossile, ikkefornybare ressursene; de har bragt oss en del av den velstanden vi har i Norge i dag, beregnet til sju prosent, men for framtida vil vi klare oss best om vi avvikler det meste av norsk olje- og gassvirksomhet.

SAM_3140 (2)

Vil det fortsatt være liv laga på Jorda?

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne. Imidlertid undergraves dette av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende tekst, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En verden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. Som han noe overfladisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft i Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om Norge og Jorda skal fortsette å være en levelig plass i verdensrommet.

Hva grunnen kan være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten som flyter rundt i havet er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

SAM_0951

Donald Trump kan i mange sammenhenger virke noe unormal, men i forhold til den siste skandalen, hans skryt av å ustraffet kunne begå overgrep mot kvinner, viser at han, i denne sammenhengen, er en normal representant for sin klasse.

Donald Trump skryter av å ha begått overgrep mot kvinner, fordi han som kjendis og milliardær kan slippe unna med overgrep rettet mot folk som ikke tilhører den samme klassen som ham selv. Skrytet var ikke ment for allmenheten, saken er politisk pinlig for ham, men denne gangen legger han ikke skylden for det hele på «de liberale mediene», han bruker en annen strategi. Forsvaret hans går enkelt og greit ut på å påpeke at Bill Clinton også har begått overgrep mot kvinner. Og da tenker jeg ikke på alle de tahitiske kvinnene Clinton har ødelagt livet for ved å sørge for å ødelegge Tahitis landbruk og dermed ta fra dem livsgrunnlaget deres.

Et forsvar som går ut på å påpeke at «det er ikke bare jeg som gjør sånt», er relativt umodent, men for den del har Trump helt rett i dette tilfellet. Representanter for overklassen har til alle tider begått grove overgrep mot resten av befolkningen; voldtekt, mishandling, tyveri, drap, tortur… Og de slipper normalt også unna med forbrytelsene de begår. Vi husker muligens alle overgrepssakene rettet mot Dominique Strauss-Kahn, bare for å nevne en overgriper til? Vi har registrert at ledende (mannlige) politikere og næringslivsfolk i blant annet Frankrike og Italia holder det å være noen store grabukker og «ta for seg» av kvinner fra andre sosiale lag, for å være normalt og en ære.

Menn (og kvinner) med makt, misbruker som regel makten de har, overfor resten av befolkningen, på den ene eller andre måten, uansett om de sitter på toppen av et demokratisk eller udemokratisk regime, uansett om ideologien i landet de har innflytelse i er kapitalistisk eller kommunistisk, uansett hvilken religion de måtte bekjenne seg til. Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsette å være, så lenge verdier og makt er ujevnt fordelt.

Det er en grunn til at så mange i Norge kan føre slektslinjer tilbake til Olav den hellige; det er en grunn til at så mange i deler av Asia har Djengis Kahn som en av sine forfedre, med sammenligning for øvrig.

DSC00155

verdiskaping

Ved det «uregulerte», markedsøkonomiske alternativet (A1), vil, etter teorien, den totale verdiskapingen være større enn ved andre alternativ. Samtidig vil en markedsøkonomi, som reguleres slik at de rikeste får fri adgang til å berike seg på samfunnets/naturens ressurser, føre til en gradvis utarming av flertallet av befolkningen (A2). På sikt vil de fleste ha havnet i en situasjon der de er permanente gjeldsslaver uten utsikter til noen gang å kunne klare å håndtere gjelden. Demokratiet vil ved det i praksis være avskaffet; et slavesamfunn kan ikke ha et funksjonelt demokrati for andre enn et lite mindretall av befolkningen.

I en kapitalisme der det settes nødvendige begrensninger på de rikestes muligheter til å forsyne seg av verdiskapingen (B1), vil gapet mellom de rikeste og resten av befolkningen (B2) fortsatt øke, men alle vil ha en velstandsutvikling. Derfor er en regulert moderat blandingsøkonomi å foretrekke fremfor markedsøkonomi. Selv om gapet i andelen av verdiskapingen til de rikeste og folk flest vil øke, vil alle være relativt økonomisk selvstendige og demokratiet vil kunne bestå.

Imidlertid er ingen av de to alternativene bærekraftige. Forbruket, og dermed også verdiskapingen, må ved et «grønt skifte» reduseres for alle (C1 og C2) i den rikeste delen av verden. De rikestes formålsløse luksusforbruk er en unødvendig belastning på miljøet, og må på sikt fases ut. Linje C1 og C2 vil på et tidspunkt møtes og vi vil da ha et egalitært og demokratisk samfunn med et bærekraftig forbruk.

* Avstanden mellom øverste og nederste linje av samme farge, viser den andelen av den totale verdiskapingen som tilfaller den rikeste andelen av befolkningen ved de ulike alternativene.

Det har skapt sjokkbølger i Europa at den republikanske presidentkandidaten har uttalt at det ikke er noen selvfølge at USA vil komme sine allierte NATO-partnere til hjelp, om de skulle bli angrepet av Russland, eller av andre land for den sakens skyld. At man lar seg sjokkere av en slik uttalelse viser at man trenger en realitetsorientering.

Verden var etter den andre verdenskrigen preget av den kalde krigen. Den kalde krigen har vært forstått som en Vestens kamp mot kommunismen, det er imidlertid en mangelfull forståelse, det er bare en del av historien. Da den amerikanske regjeringen innledet den kalde krigen, var siktemålet primært å ivareta amerikanske næringsinteresser, mer presist; siktemålet var å ivareta interessene til de amerikanske storkonsernene. Etter den andre verdenskrigen har amerikanske regjeringer, amerikansk etterretning og landets militære styrker, undergravet regjeringer i mer enn 50 land. Påskuddet har ofte vært å skulle bekjempe kommunismen, men drivkraften har vært å slå tilbake begrensninger for amerikanske storkonserns virksomhet i landene. Listen over eksempler er lang, her bare noen: Haiti 1915-34, 1994; Iran 1953; Guatemala 1954; Indonesia 1967; Chile 1973; Afghanistan 1979-1989, 2001; Irak 2003. Innblandingen i de to sistnevnte landene skapte terrororganisasjoner som al-Qaida og IS.

Oppsummeringen av Norges bidrag til Afghanistan-krigen viser at det eneste norske styresmakter har lyktes med som en følge av norske militæres deltakelse i krigen, er å ha vist at de er en pålitelig alliert for den amerikanske regjeringen og det amerikanske næringslivet. Ikke minst har forbruket av militært materiell, innkjøpt for en stor del fra amerikansk våpenindustri, og bestillingen av, for Norge, ubrukelige jagerfly, understreket at «vi» støtter opp om USAs næringsliv, hvilket vi alltids kan håpe styrker sannsynligheten for hjelp i tilfelle krise eller krig. Å tro at vi som bor i Norge med det er garantert hjelp fra regimet i USA, vil imidlertid være naivt. For å si det med en liten vri på Clintons gamle slagord: It’s the money, stupid! Og ikke sentimental lojalitet, som styrer vår store alliertes handlinger. Men som det også heter: Det er von i hengande snøre; vi kan alltids håpe på hjelp om vi skulle trenge det.

I en tilspisset situasjon vil, under Donald J. Trump som under en hver annen amerikansk president, vil det være «USAs interesser» som vil være avgjørende for om Norge, eller andre allierte, får hjelp fra USA. I denne sammenhengen er det vesentlig å peke på at «USAs interesser» ikke handler om den amerikanske befolkningens interesser, men de amerikanske røverbaronenes økonomiske interesser, om de økonomiske interessene til folk som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Charles og David Koch, Mitt Romney og Trump selv.

Vi kan altså håpe på at amerikansk våpenindustri vil gå inn for amerikansk støtte til Norge om vi skulle trenge det, men sikre kan vi ikke være. Det er, som det heter, bunnlinja som teller; hva vil amerikansk næringsliv være tjent med?

Den herskende klasse i USA bruker helst bare den første delen av musketerenes slagord: Alle for en! Alle for USA! Eller ganske enkelt: USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA!

Eller mer presist: Alle for de multinasjonale amerikanske konglomeratene.

Heartfield

I Bibelen kan vi lese om frosker og andre landeplager, Arnulf Øverland pekte på kristendommen som den tiende landeplagen, i vår tid har enkelte pekt på islam som den ellevte landeplagen. Kanskje er det på tide å peke på den tolvte landeplagen: kapitalismen.

I Bibelen kan vi lese om de ti landeplagene som Gud sendte over Egypt etter at Han selv hadde forherdet faraos hjerte slik at han ikke skulle sette Guds utvalgte folk fri. Gud hadde tatt den frie viljen fra farao, gjort ham til en viljeløs marionett for sine egne planer, og straffet ham deretter for at han handlet slik Gud ville at han skulle handle. Hva etikken i en slik fremgangsmåte måtte være, kan vi diskutere en annen gang, men dette tar seg ikke godt ut på Guds CV.

De ti landeplagene var blodig vann, frosker (!), mygg, klegg, kvegpest, byller, hagl, gresshopper i store svermer, stummende mørke og at det førstefødte barnet til alle egyptere skulle dø, altså massedrap som hevn over sakesløse egyptere fordi farao viljeløst fulgte Guds vilje. Den som kjenner norsk kulturhistorie godt, vet at dikterhøvdingen Arnulf Øverland lagde en oppdatert versjon av den tiende landeplagen. I hans versjon er den tiende landeplagen kristendommen: «Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok.» Resten er, som det heter, historie.

Øverlands angrep på kristendommen førte selvfølgelig ikke til dens fall, men bidro til en moderering og humanisering av det kristne budskap, slik det i dag fremstilles fra i alle fall en del predikanters side. Som kjent har enkelte predikanter i vår tid utropt en ellevte landeplage og den plagen skal i følge dem være islam. Disse predikantene, som både finnes i religiøse og sekulære miljøer, forsøker, med bristende kunnskaper, å sette søkelys på de meste negative sidene ved islam. På et nivå er deres angrep en gjentagelse av Øverland sitt, slik han fremførte det for 85 år siden. Som ham mener de å angripe de mørke sidene ved en religion, men de klarer ikke å gjøre det uten samtidig å avdekke mørke sider ved sin egen sjel.

Noe av angrepene på islam handler om det forstokkede mørke som ligger over en del muslimers religiøse tro og virkelighetsoppfatning, og dermed kunne innholdet i «islamkritikernes» retorikk hatt en viss interesse som noe annet enn uttrykk for det mørke de islamofobe selv lever i. De kunne eksempelvis i redelighetens navn samtidig rettet søkelyset mot det tilsvarende mørket som enkelte kristne menigheter beklageligvis fortsatt befinner seg i, og ikke bare dem, dette mørket finnes også i enkelte relativt sekulære miljøer.

I Dagsavisen for 21. juli har Nils August Andresen, redaktør for Minerva, bladet for dem som har liberalkonservative bjelker i øynene, en artikkel der han tar for seg retorikken til to kvinner ved navn Hege: Ulstein, sentrumsorientert journalist i Dagsavisen og Storhaug, ytterliggående statslønnet produsent av fordommer mot islam og muslimer. Ikke uventet er hans oppgjør med Storhaug mest med for balansens skyld, det bærer da også preg av en ren pliktøvelse.

Oppgjøret med Ulstein følger forutsigelige mønstre. At hun peker på strukturelle årsaker til ekstremisme faller Andresen tungt for brystet. At det i våre vestlige samfunn finnes sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk, bestrider han ikke, men han er selvfølgelig blind for at disse forskjellene først og fremst har strukturelle årsaker. Samfunnsstrukturene sørger for at klassetilhørighet blir reprodusert. Ønsket om å sikre privilegiene for seg selv, egen gruppe og egen slekt er noe av bakgrunnen for at det politiske miljøet han tilhører ønsker å bygge ned velferdsordninger, overføre enda mer av verdiskapningen i samfunnet til dem som har mest fra før, og sørge for at forholdene for innvandrere er såpass besværlige at de vanskelig kan bli en del av den etablerte overklassen i Europa.

En ting har Andresen rett i, han skriver: «Vi står overfor komplekse problemstillinger, og komplekse årsaker til radikalisering.» Til det er å tilføye at så lenge han ikke øyner de strukturelle og borgerlig-ideologiske årsakene til at vår virkelighet er som den er, så vil han slite med å se det store bildet.

Når han som siste setning i sin artikkel skriver at vi må huske på «at det er ti av (landeplagene)», kan vi undres over om han med det vil minne oss om de plagsomme froskene egypterne slet med, eller de plagene han selv trekker frem. Det er grunn til å frykte at han ikke sikter til den tiende landeplagen Øverland trakk fram; kristendommen. Eller sagt på en annen måte; vår egen kultur og dens tilkortkommenhet; det klassesamfunnet vi lever i; eller for å si det med ett ord: kapitalismen. Men å problematisere kapitalismen har aldri vært Minervas anliggende. Troen på kapitalismens fortreffelighet er miljøet av de liberalistiske og konservative ideologers fremste trosdogme.

20160622_160715

Ikke akkurat Minervas ugle.

«Minervas ugle flyr først i skumringen» skrev G. W. F. Hegel.

Med det mente han at vi først forstår det som skjer etter at det har skjedd. Det er først da vi meningsfullt kan analysere den virkeligheten vi lever i.