Category: Moral


I vår tid har det dukket opp en forestilling om at fordommer mot jøder bare er noe muslimer har. Dette parallelt med økte kunnskaper om massive fordommer som eksisterte i Europa, både før, under og etter Den andre verdenskrigen.

I et innslag på Dagsnytt 18, onsdag 18. februar 2015, blir min lærerkollega Geir Johannesen intervjuet om sine erfaringer med jødehat blant elever i Oslo-skolen. Hans opplevelser sammenfaller med erfaringer jeg selv har gjort, men noe er likevel vesentlig forskjellig; hans opplevelser er utelukkende knyttet til fordommer mot jøder fra muslimske elever, mine erfaringer er utelukkende knyttet til fordommer blant elever som forsøksvis kan karakteriseres som «norske nordmenn fra Norge». Jeg har til gode å høre antisemittiske ytringer fra noen av mine muslimske elever.

Rapport fra Oslo-skolen

Johannesen forteller at han først opplevde jødehatet på midten av 1980-tallet og aldri hadde opplevd ordet «jøde» som skjellsord før det, og aldri fra norske elever. Han beretter blant annet om muslimske elevers forbauselse over at det kun finnes 14 millioner jøder i verden i dag, og at de ikke fikk det til å stemme overens med deres forestilling om at jødene styrer verden. Det mest bisarre han kunne fortelle, var at flere av de muslimske elevene hadde hevdet at Hitler var av jødisk slekt.

Mine opplevelser med fordommer mot jøder

Det er i vår tid dukket opp en underlig forestilling om at fordommer mot jøder er noe som har kommet til landet med muslimske innvandrere. Dette parallelt med økte kunnskaper om de massive fordommer som eksisterte i Norge, som i resten av Europa, både før, under og etter Den andre verdenskrigen. Skepsis mot jøder, afrikanere, sigøynere og tatere møtte jeg som barn blant voksne i mitt nærmiljø på 60- og 70-tallet, både fra lærere på skolen og fra andre voksne utenom skoletid. «Jøde» var ikke det mest brukte skjellsordet, det var det heller uttrykket «homo» som var, men det var likevel noe man jevnlig kunne høre. Noen ganger i sammenstillingen «pengejøde», trolig for å understreke en gammel fordom om at jøder skulle være spesielt gjerrige eller griske.

I forbindelse med avtjening av militære repetisjonsøvelser, delte jeg telt med blant annet en kar som brukte uttrykket «jøden» om kjønnsorganet sitt. Udelikat og nedsettende nok. Noen syntes å more seg over det.

Et aktivt nynazistisk miljø

Da jeg flyttet hit jeg nå bor på midten av 80-tallet, hadde bygda et aktivt nynazistisk miljø. De som tilhørte dette miljøet hadde stadige feider med folk med innvandrerbakgrunn fra Groruddalen. Det gikk rimelig voldelig for seg. Nynazistenes aktiviteter i bygda kulminerte med en nyttårsfeiring på Folkets hus. Jeg hadde vært utenbygds den aktuelle nyttårsaften og da jeg kom til kommunegrensa på hjemveien, ble jeg stanset av politiet som i samarbeid med nynazister skulle passe på at ingen skumle antinazister skulle slippe inn i bygda. Jeg ble raskt vinket videre som harmløs for nynazistene. Det er jeg fortørnet over den dag i dag. En tid senere kom det til et internoppgjør blant nynazistene, en av dem ble skutt av en annen. Og, det skulle være unødvendig å si det, disse nynazistene hadde rasistiske fordommer mot blant annet jøder. Som foreldre flest søkte de å overføre disse sine fordommer til sine barn og deres venner.

Fordommer blant norske elever

På slutten av 90-tallet begynte jeg selv å jobbe som lærer. På skolen jeg har jobbet på, har det i alle år vært få med muslimsk bakgrunn – eller innvandrerbakgrunn over hodet. Om vi skulle legge Johannesens påstander til grunn, skulle det dermed ha vært lite grunnlag for antisemittiske holdninger blant elevene. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. De første årene var det to typer fordommer jeg måtte jobbe mot. Det var fordommer mot homofile og mot jøder. Først og fremst uttrykket «homo», men også ordet «jøde» ble brukt som skjellsord. Det var ugreit å være homofil i ungdomsmiljøet den gangen. Det nynazistiske miljøet i bygda var da mer eller mindre oppløst, men medlemmene i miljøet bodde til dels i bygda fortsatt, og deres holdninger var ikke nødvendigvis forandret, selv om de ikke lenger var politisk aktive. Blant noen få elever dukket det altså opp fordommer mot jøder, noen fordommer var distinkt nazistiske i sitt opphav, andre knyttet an til fordommer som har overvintret blant andre deler av befolkningen.

Lite fordommer blant dagens elever

I det siste tiåret har det vært mindre med fordommer å jobbe mot blant elevene mine. Toleransen overfor homofile er rimelig stor. Det er sjelden at ordet «jøde» forekommer som skjellsord, men det hender. Fortsatt kan enkelte elever uttrykke forbauselse over at jødene kun utgjør 0,3 % av jordas befolkning. Noen uttrykker vantro når jeg forteller at nei, jødene styrer ikke USAs regjering. Og myten om Hitlers jødiske bestefar, som Johannesen nevner, dukker opp fra tid til annen også i mine timer, men da satt fram av elever som har vokst opp innen en norsk kristen kultur. Slike fordommer og vrangforestillinger er det selvfølgelig vår jobb som lærere å korrigere.

Kristen og muslimsk antisemittisme

Så kommer det som vel ville vært overraskende for kollega Geir Johannesen på bakgrunn av de erfaringer han hevder å ha gjort; fordommene mot jødene er det hele veien elever med heilnorsk kristen kulturbakgrunn, som har stått for. Jeg tviler ikke på at Johannesen har opplevd det han har opplevd av fordommer fra muslimske unge, men jeg tviler på at han, som åpenbart er noe eldre enn undertegnede, ikke har fått med seg den gamle antisemittismen som i århundrer har vært en del av norsk kristen kultur, som har vært en del av den kristne kulturen i Europa i 2000 år. Det tørr være en antisemittisme vi begge har hatt som en del av den kulturen og det nærmiljøet vi har vokst opp i.

Arbeidet mot radikalisering

Arbeidet mot fordommer går videre. I dag er det fordommer mot muslimer som er mest utbredt, blant ungdom som blant voksne. Disse fordommene, som alle andre fordommer, er det vår jobb som lærere å konfrontere. Av de mest utfordrende oppgavene man står overfor som lærer i denne sammenheng, er det å motarbeide fordommer uten å stigmatisere de fordomsfulle, å få en gruppe elever, som er mer eller mindre sjokkert over fordommer mot homofile, jøder, muslimer eller hva det skulle være, til ikke å avvise den fordomsfulle som medmenneske. Den biten av arbeidet på en skole handler også om å motvirke radikalisering.

Dette at mange i dag søker å stigmatisere og utdefinere ungdom med muslimsk bakgrunn, bidrar både til radikalisering av unge muslimer og av kristne ungdommer. Og, som vi bittert har fått erfare, slik radikalisering er en trussel mot oss alle sammen.

Heartfield

 John Heartfields kommentar til nazistenes herjinger.

Igjen har en rystende terrorhandling rammet uskyldige mennesker. Igjen flommer kommentarfeltene på nettet over av hatytringer mot muslimer. Og folk som burde vite bedre har løpt fra sin nøkterne vurderingsevne.

I vår tid er det mye debatt om religioner og deres hellige skrifter, og om hvordan de kan inspirere til hat og terror. Vent litt… Formuleringen ble ikke helt tidsriktig. La meg prøve igjen:

I vår tid er det mye debatt om islam og Koranen, og hvordan islam og Koranen kan inspirere til hat og terror.

Nå ble innledningen riktig, i alle fall i forhold til vår tid, men i en ideell verden ville det vært det første utsagnet som var riktig.

Din hykler!

Det er mye negativt å si om religionenes læresetninger og innholdet i de hellige skriftene, men la oss et lite øyeblikk stoppe opp ved et utsagn som jeg tror det kan være nyttig å kontemplere over i disse tider. Jeg tenker på et utsagn som er tillagt Jesus, som regnes som en del av Treenigheten i kristendommen og som en viktig profet i islam. Høre Herrens ord! Det står skrevet i den kristne Bibelen:

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. (Matt 7, 3-5)

Terroren nærmer seg Norge?

Etter terroren i København kan det synes som mange har fortrengt det som skjedde i Norge 22. juli 2011. Mandag 16. februar 2015 har Dagsavisen en lederartikkel som, selvfølgelig, tar for seg terroren i Danmarks hovedstad. I den forbindelse skriver avisen: «Med attentatet i Danmark har terroren kommet et skritt nærmere Norge.» Og terroren har ikke allerede kommet til Norge? Hukommelsen ser ut til å være kort i vår tid, ubehagelig kort.

Muslimsk og kristen undertrykkelse av pressefriheten

I sin artikkel «Når hat blir kultivert» i samme nummer av avisen, skriver Roger Hercz blant annet: «(…) Saudi-Arabia, Irak, Syria, Iran, Egypt og Libya (er) blant de verste landene i verden når det gjelder pressefrihet.» Hva er fellesnevneren for disse landene? Annet enn at det står dårlig til med ytringsfriheten i landene? Kan det være det at de alle er muslimske? Andre land der det står dårlig til med pressefriheten, er Russland, Hviterussland og Mexico. De er alle kristne land og det passer dermed ikke inn i den aktuelle sammenhengen å huske på situasjonen i disse landene. For all del! Ikke glem at det er islam og muslimer vår oppmerksomhet skal rettes mot. Å minne om undertrykkelse i kristne land passer ikke inn i fortellingen.

Bjelken i det kristne øyet

I artikkelen «Kokkvold: Vi bekjemper ikke egen rasisme og islamistisk terror ved å benekte fakta», som er å lese på Aftenposten.no 15. februar 2015, viser Per Edgar Kokkvold at han utmerket godt ser flisen i islams øye, men er for forblindet til å oppdage bjelken i øyet til vår kristne kultur. Artikkelen hans handler ikke om «egen rasisme», slik han foregir, den handler overveiende om islam og terror. Heller ikke han ser ut til å huske terroren som har blitt begått i Norge innen en kristenkulturell ramme, at det etter Den andre verdenskrig har blitt drept nærmere ett hundre mennesker i Norge av terrorister som har vokst opp innen rammen av en kristen forståelseshorisont, vår kristne forståelseshorisont.

Kokkvolds anliggende er å hevde at islam er en religion som har terrorisme som en svært mulig forlengelse av sitt budskap. Han hevder at det er hundretusener av muslimer som støtter terror begått i islams navn, og at det er flere millioner muslimer som har sympati for terroristene. La oss si at Kokkvold har rett. La oss si at ti millioner muslimer støtter eller har sympati for terroristene. Det finnes et sted mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden i dag. Om ti millioner av verdens muslimer støtter terroren, hvor mange prosent av muslimene støtter ikke terroren? Do The Math!

Terrorisme kan motiveres ved religioner

Kokkvold slutter seg til alle dem som hevder at ekstremister kan begrunne terrorisme ved å henvise til islam. Det er verken feil eller kritikkverdig å hevde at islam kan brukes til å legitimere grusomheter, selvfølgelig ikke. Det er bare fantasien som setter begrensninger for hvordan et religiøst skrift kan tolkes. Det som blir feil er å gjøre det at religion eller livssyn kan brukes til å legitimere terror, til noe særegent for islam og muslimer. Den som er villig til å se seg litt om i verden i dag, kan iaktta at det finnes voldsutøvere som finner inspirasjon til sine voldshandlinger, også i hinduismen, i buddhismen, i jødedommen og, hold deg fast, i kristendommen.

Fremskrittspartiets ansvar

22. juli-terroristen vokste opp innen den norske kristne kulturen, han fikk sine politiske holdninger formet gjennom ti år som trofast medlem av Fremskrittspartiet. Følgelig skulle det ikke være alt for oppsiktsvekkende å peke på at de som tilhører den kristne norske kulturen kanskje bør tenke etter og spørre seg om hva det er ved kristendommen som påvirket ham til å begå sine grusomme handlinger.

Og medlemmer og sympatisører av Fremskrittspartiet bør spørre seg om hva det er ved deres voldsomme hatretorikk mot Arbeiderpartiet som fikk ham til å angripe akkurat det partiets ungdomsorganisasjon. De bør likeledes spørre seg om hvorfor han hadde norske avisredaksjoner som alternative mål, der det jobber journalister som Fremskrittspartiets politikere i en årrekke har hevdet at forfølger partiets ledende medlemmer. Men så er det det da; å minne om slike sammenhenger, særlig den siste, er et av vår kulturs få gjenværende tabuer. For ikke å glemme at enkelte kan føle seg krenket av en slik påminnelse.

Verdens verste terrororganisasjon

I dag er mange sjokkert over terror begått av muslimer. I dag er få sjokkert over terror begått av kristne. Dette til tross for at det meste av volden som har blitt begått på vår klode, også når vi begrenser oss til tiden etter Den andre verdenskrigen, som jo ble utkjempet av, for det meste, kristne stater, så er det kristne regimer som har stått for det meste av volden. Den verste terrororganisasjonen i vår tid var og er CIA/NSA/FBI/USArmy, om vi ser på antall ofre og antall voldshandlinger.

Alle som har stått i mot den amerikanske elitens kamp for å fremme sine økonomiske og politiske interesser har blitt forsøkt ryddet av veien av deres voldsapparat. Joda, det er mye i Vesten som bør forsvares, men ikke alt.

Vi registrerer det så vidt når 70 muslimske barn blir drept av raketter fra det kristne USAs droner. Vi blir lettere sjokkert når 140 muslimske barn blir drept av muslimske terrorister. Vi blir skrekkslagne når terroren rammer i Europa. Bør det være slik? Er ikke terror terror, uavhengig av hvem som begår den? Er ikke et terroroffer et terroroffer, uavhengig av offerets religion eller politiske tilhørighet?

Den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen (Joh 8,7)

For å vri litt på noen av Kokkvolds formuleringer: Men i stedet for å tvinge kristendommen til å ta et oppgjør med egen voldsforherligelse, har vi bidratt til å forherlige vår egen kristne kultur ved å fortie og benekte muligheten av å rette en anklagende finger mot oss selv og vår kultur, vår religion.

Fra tid til annen påpeker jeg at det i Bibelen er mange avsnitt som forherliger og oppfordrer til vold. Da får jeg som regel til svar at slike avsnitt bare er å finne i Det gamle testamentet, som om ikke GT er en del av Bibelen (!), og at hovedbudskapet i Bibelen er kjærlighet. Da pleier jeg å svare: Har du lest Johannes’ åpenbaring?

Ikke for det. Kjærlighet er noe verden ikke kan få nok av.

Per Edgar Kokkvold

Krenkende karikatur: For å bidra til vår tids fremste måte å bruke ytringsfriheten på, har jeg tegnet en krenkende karikatur av Per Edgar Kokkvold. Den er ikke bare tenkt å være personlig krenkende, men den bør også kunne være krenkende for langhårete menn, eldre menn, selvgode forsvarere av den kristne kulturen, folk som bruker skjorter i smakløse farger – og forhåpentlig mange flere.

Tolker jeg Jørgen Sandemose rett, påpeker han i sin siste replikk det enkle poeng at om noen undertrykte bruker en religion, eller en ideologi, i et frigjøringsprosjekt, så vil individene som står for undertrykkelsen oppleve de undertryktes bruk av religion som undertrykkelse av egne privilegier. Og ja selvfølgelig; når noen mister sine privilegier, vil de nok oppfatte det som en form for undertrykkelse. En slik undertrykkelse vil helst være utjevnende når det gjelder rikdom og privilegier, og som sådan noe hinsides mitt engasjement og min rettferdighetssans. Den største tragedien ved frigjøringen fra apartheid i Sør-Afrika, der begge sider i frigjøringskampen brukte kristendommen aktivt, ligger i at undertrykkerne fikk beholde sine tilranede økonomiske og materielle privilegier, som betingelse for at de ga slipp på den formelle politiske makten, så politisk frigjøring medfører ikke nødvendigvis frigjøring fra håpløse sosiale forhold. De strukturene som kanaliserer rikdom til de rike fra apartheidtiden, er bevart. Det tegner dårlig for de fattige sørafrikanernes fremtid.

Fri tenkning

Det er mulig at elementer ved min tenkning og mine meninger, som Sandemose påpeker, kan være sammenfallende med elementer i analyser eller tanker begått av både «amerikanske imperialister» og av radikale muslimske jihadister, for ikke å glemme ulike opplysningsfilosofer, det være seg om de er naive eller ikke. For meg er noe slikt i så fall ikke ensbetydende med en tvang til å endre oppfatning. Det kan til og med hende at noe i min virkelighetsforståelse sammenfaller med en materialistisk historietenkning, naiv eller ikke, det ville i så fall heller ikke bekymre meg synderlig det heller. Sammenfall i tenkning med den ene eller annen gruppe eller filosofiske skole er ikke i seg selv et argument for at tankene er forkastelige, etter min oppfatning. Det ryktes at Ronald Reagan mente at Jorda går i bane rundt Sola, at dette sammenfaller med min egen oppfatning motiverer meg ikke til å endre synspunkt, til tross for at jeg ikke har høye tanker om Reagan og hans tenkning.

Anglikansk påvirkning i India

Når det gjelder de britiske anglikanernes påvirkning av indisk kultur og religion, hvor det androgyne opprinnelig var en vesentlig del av den religiøse kosmologien, så er det et enkelt faktum at britisk lovgivning for India, som for Storbritannia, kriminaliserte seksuelle minoriteter. Lovene ble praktisert og propagandert i India av den britiske øvrigheten, og ved det fikk lovene, og forestillingene så lå til grunn for dem, en reell innvirkning på indisk kultur. Minoritetene i landet sliter fortsatt med ettervirkningene av også denne siden ved det britiske styret. En vesentlig del av motivasjonen for lovgivningen, kom fra den kristne lære i anglikansk versjon.

Juleelefant

Karnevalet

Når det gjelder høykulturens undertrykkelse av folkekulturen på 1500-tallet, så er den tematisert og dokumentert av forfattere som Michail Bachtin og Carlo Ginzburg, i blant annet bøker som henholdsvis Rabelais og skrattets historie og Osten och maskarna. Men i den grad disse forfatterne kan karakteriseres som opplysningstenkere, holder de neppe mål for Sandemose. Selv er jeg imponert over deres forfatterskap. Middelalderens karnevalskultur var en høyst tilstedeværende realitet i Europa og ga seg følbare utslag; karnevalskulturen lar seg ikke relativiseres.

Bakhtin - ill 5

Religiøs undertrykkelse

Fra 1500-tallet og fremover var den europeiske befolkningen gjenstand for intense religiøse undertrykkelseskampanjer, som stadige religionskriger, som massakre på kristne kjettere og jøder, som inkvisisjonen, som ikke bare var uttrykk for et religiøst vanvidd fra makthavernes side, men som også var et instrument for undertrykkelse av annerledestenkende, et instrument for å disiplinere befolkningen og ensrette deres religiøse forståelse. Dette burde være såpass velkjente og veldokumenterte historiske begivenheter, at noen detaljert dokumentasjon for hendelsene ikke burde være nødvendig. Her snakker vi om allmennkunnskap. Dokumentasjonen er å finne i allmenne historieverk som tar for seg perioden, i tillegg er Carlo Ginzburg igjen aktuell, med boken Nattens ekstase. The Witchcraft Reader ved Darren Oldridge gir også aktuelle perspektiver i denne sammenhengen. At den religiøse, politiske og sosiale undertrykkelsen også handlet om materielle forhold, betyr ikke at det idemessige aspektet ikke er vesentlig for å forstå den aktuelle tiden.

I tolkningen av min påpekning av religionen som en mulig frigjørende kraft, ser Sandemose bort fra konteksten det løsrevne sitatet han presenterer inngår i. Sammenhengen burde indikere at det handler om religionenes rolle som instrument for mennesker som kjemper for frigjørelse; det handler ikke om instrumenter for frigjørelse over hodet. Også flere politiske ideologier har som kjent blitt brukt i frihetskamper. Man trenger hverken å være religiøs eller infisert av den ene eller andre ideologiske doktrinen for å ta del i et frigjøringsprosjekt.

Sosialisme

Når det gjelder min oppfatning av hva som har vært regnet som sosialistiske land de siste hundre årene, holder jeg meg til den konvensjonelle oppfatningen og ser dermed ingen grunn til vidløftige definisjoner for å avgrense sosialisme fra eksempelvis nasjonalsosialisme. At folk på den politiske høyrefløyen oppfatter nasjonalsosialismen som en ubehagelig ideologisk nabo, kan jeg godt forstå, men deres forsøk på å gjøre nasjonalsosialismen til et venstrefenomen representerer et såpass klart avvik fra den gjengse oppfatningen, at det naturlige ville være om de, eller andre som synes en slik oppfatning har noe for seg, konstruerte en god begrunnelse for sin oppfatning. Et av argumentene som deler av den amerikanske høyrefløyen bruker, for å plassere nasjonalsosialismen på venstresiden, er å påpeke at det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde en raus sosialstat. For mange republikanere er sosiale ytelser, en beskjeden redistribusjon av rikdom, per definisjon å oppfatte som uttrykk for sosialisme.

Imidlertid baserte den tyske nasjonalsosialistiske sosialstaten seg på utplyndring av deler av befolkningen, av de som ikke ble definert som tyskere, på at den tyske regjeringen aldri gjorde opp for sin store og økende gjeld til Polen og Tsjekkoslovakia, og at den tyske hæren fungerte som en røverbande i de landene som etter hvert ble erobret. Her finner vi for øvrig et felles trekk med de andre kolonialistiske europeiske maktene, som etablerte en viss form for sosialstat for egne innbyggere ved å plyndre kolonienes rikdommer og la noe av rikdommene komme de brede lag av den egne befolkningen til gode. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at NSDAPs samarbeid med andre politiske retninger i Tyskland, avgrenset seg til partier på den politiske høyrefløyen. Dokumentasjon for hvordan den tyske nasjonalstaten fungerte, er å finne i boken Hitlers folkstat. Rån raskrig och nationell soscialism av Götz Aly.

Redistribusjon i en kapitalistisk økonomi er ikke bare mulig, det foregår allerede i dag, rett nok i gal retning, slik Thomas Piketty redegjør for i sin bok Capital in the Twenty-First Century. I Norge har også vi, med den blåblå-regjeringen, tatt skritt i gal retning, som Sandemose så riktig påpeker, med tillempingen av strukturene i samfunnet som kanaliserer rikdom i ulike retninger. Nå går enda mer av rikdommene til de allerede rikeste, i Norge som i de fleste andre land.

Kanskje er den nye sivilisasjonens vugge i Hellas

Valgresultatet ved valget i Hellas nylig, der Zyriza vant valget, kan være en start på en ny retning, med redistribusjon av rikdom, gjennom skattlegging, lovgivning og straffereaksjoner i forhold til økonomisk kriminalitet, til fordel for de brede lag av befolkningen. Ved aktiv bruk av demokratisk funderte virkemidler, vil redistribusjon i den «riktige» retningen også kunne være mulig under den kapitalistiske produksjonsformen, i vår tid som i tidligere tider, men det er behov for reformer.

Den uhemmede markedskapitalismen fører mot katastrofen, både fra sosiale, demokratiske, økonomiske og økologiske perspektiv. Det betyr at markedskapitalismen må temmes og underlegges demokratisk kontroll for å sikre levelige forhold på Jorda. En demokratisk kontrollert kapitalisme vil verden trolig kunne leve med.

Det som skjer i Hellas nå bringer håp. Muligheten er til stede for at det landet som har hatt de største sosiale og økonomiske utfordringene i den senere tid, kan være nettopp det landet hvor en ny og positiv trend starter, det vil avhenge av hvilke valg landets nye ledelse tar. Zyrizas leder viser tegn til å ha evne til plastisk tenkning og fremstår som en kjetter i Europa. Han har markert distanse til den ortodokse kirken, om det var et strategisk godt valg, vil fremtiden vise. Ved det kan han ha svekket muligheten for fortsatt støtte til sin politikk fra religiøse segment av befolkningen. Det taktiske samarbeidet med et høyreparti skulle indikere en nøktern realpolitisk sans som setter det å nå praktiske resultater foran ideologisk sekterisme. Og det er udelt positivt.

Sekterisme har vært en mer eller mindre konstant destruktiv svøpe for den politiske venstresiden og gjort mye av dens bestrebelser fånyttes. Vi får se om kapitalkreftene og deres støttespillere i den politiske eliten i Europa klarer å temme det greske frigjøringsprosjektet.

Nei da, kjetteri er ikke tilstrekkelig for å løse klimakrisen, men viljen og evnen til kritisk tenkning er en god start.

Joda, alle religioner og ideologier er «enestående» i det de har oppstått til ulike tider, på ulike måter og under forskjellige samfunnsforhold. Samtidig har de den enkle likheten at de omfavnes av grupper innen den samme dyrearten, mennesket. De fleste religioner (og flere politiske ideologier) kan brukes både undertrykkende og frigjørende. Ingen av dagens religioner foreligger i sin opprinnelige form, de har alle påvirket hverandre i større eller mindre grad. Deres opprinnelse er mindre interessant, for å si det mildt, enn hvordan de i dag fremstår.

Kristningen av religionene

Den religionen som i nyere tid har hatt sterkest innflytelse på andre religioner, er kristendommen. Det er ikke fordi den er mer høyverdig på den ene eller andre måten enn de andre religionene, det er fordi den har blitt fremmet av mennesker fra de land som har hatt den sterkeste våpenmakten og den mest skruppelløse tørst etter (andres) rikdom. Som kolonisatorenes religion og etikk, har kristendommen bidratt til å farge de kolonisertes religiøse og etiske forestillingsverden. Eksempelvis er intoleransen mot homofile og transpersoner i dagens India, et resultat av de britiske anglikanernes påvirkning, gjennom kolonisatorenes lovgivning og misjonering, på indisk kultur. Og den religiøse intoleransen vi i dag kan finne blant en del buddhister, eksempelvis på Sri Lanka, kan også forklares som et kulturelt lån fra kristen kultur. Men nå er det hverken hinduismen eller buddhismen som er i fokus for vår interesse her.

Betinget kjærlighet

I kristendommen finner vi tilsynelatende en vektlegging av kjærligheten som det største av alt; i vår tid vil flere retninger innen kristendommen nettopp vektlegge den siden av religionen, men å forsøke å fremstille kristendommen som en entydig kjærlighetsreligion, slik Sandemose synes å ville gjøre, skal det være vanskelig å konstruere en troverdig historie rundt for å gjøre fremstillingen troverdig. Stridene som følge av uenigheten om filioque-tesen, og splittelsen som den førte til, som Sandemose trekker inn, er nettopp ett av mange eksempler på en manglende praktisk nestekjærlighet i kirkenes historie.

De første kristne kirker skal ha vært preget av at de kristne kom fra flere samfunnslag, av at de, i motsetning til den konkurrerende Mithras-kulten, fenget blant kvinner, og at de henvendte seg også til fattige mennesker. I de påfølgende århundrene ble kristendommen de herskende elitenes religion, den levde blant folk flest kun i svært forvansket form. Europeisk høykultur og folkekultur var to ulike erfaringsverdener med bare svært begrenset felles forståelse av kristen teologi. Overklassen hadde intet ønske om å spre det glade budskap til folket, snarere tvert i mot.

Først på 1500-tallet, som en følge av striden innad i Den katolske kirken, med den påfølgende splittelsen som førte til dannelsen av de protestantiske kirkene, ble den geistlige og verdslige øvrighet opptatt av hva som foregikk i hodene til folk flest. Som et iøynefallende resultat ble dette begynnelsen på slutten for den folkelige karnevalskulturen. Da den verdslige og geistlige øvrighet først satte inn sin kamp mot folkekulturen, gikk det bare noen tiår før den var behørig undertrykt og utryddet. Befolkningen mistet sitt karneval, som kunne legge beslag på flere måneder av året, med sin omvendte moral og atferd, og fikk etter hvert skolen i stedet. Neppe like underholdende, men – kanskje nyttigere?

Men kjetterne blir de aldri kvitt

De påfølgende hundreårene, som var tiden for den egentlige kristningen av Europa, ble preget av en undertrykkelse som langt fra kan regnes som noen «formildet undertrykkelse». Denne undertrykkelsens ideologiske begrunnelse kan treffende karakteriseres som byggende «på den forherligelse av vold som karakteriserer en erobringsreligion»; folks sinn og kropper ble ikke erobret gjennom «et prinsipp (basert på) … kompromisser og samvirke», de ble erobret med vold og nådeløs undertrykkelse. Det er ingen grunn til å romantisere over kristningen av Europa. De brede lag av befolkningen ble erobret og mentalt invadert av den herskende høykulturen, men ikke alle lot seg kue.

Kjetterne var og forble en utfordring for makthaverne. Det er kjetterne innen alle kulturer som besitter den sterkeste evnen til plastisk tenkning, til å gjøre idemessige sprang ut over de absolutte begrensninger som den egne kulturen tilsynelatende setter. Det er de som er de fremste bærere av en alternativ virkelighetsforståelse, innen et hvert samfunn. Hadde ikke mennesket vært i stand til å tenke ut over dets snevre livsrammer, ville vi ikke hatt tenkning som tar opp i seg tanker om andre mulige måter å organisere samfunn på. Da ville vi ikke hatt frigjøringsteologi, da ville vi ikke hatt anarkistiske, sosialistiske eller kommunistiske ideologier.

I og med at menneskene som art er i besittelse av en evne til plastisitet i sin tenkning i forhold til sine materielle, samfunnsmessige eller idemessige rammer, er vi i stand til å sprenge disse rammene. Og den evnen har vi uavhengig av om vi lever i sosialistiske (statskapitalistiske) eller markedsliberalistiske samfunn – og uavhengig av hvilken religion eller ideologi som dominerer i landet vi bor, det gjelder også når den aktuelle religionen er islam.

Slett ikke alt sosialt samvær handler om utbytting

All tenkning «er formet i klassesamfunn», eller, ettersom alle samfunn er klassesamfunn, all tenkning er formet i samfunn, men det er ikke alt ved en religion, ved menneskelig tenkning over hodet, eller ved menneskelig samvirke, som handler om «det ene menneskets utbytting av det andre». Vi er i stand til å ha sosial omgang med hverandre uten at vi er ute etter å utbytte hverandre.

Om gud og Gud

Når jeg skriver om den kristne guden Gud, bruker jeg stor bokstav i navnet, slik man konvensjonelt skal gjøre. Når jeg skriver om en uspesifikk guddom, skriver jeg gud med liten bokstav. Å skrive om gudsforestillinger betinger ikke stillingtaken til en eller flere guders eksistens, drøftelser av teologiske spørsmål kan man ta del i uten å ta stilling til det hypotetiske spørsmålet om den ene eller andre gudens eksistens.

Sandemose blir kanskje vel ivrig når han gjør både kristendommen og kapitalismen til betingelser for vitenskap over hodet. Mener han at det ikke ble bedrevet vitenskapelig arbeid over hodet før den moderne vitenskapelige metoden tok form på 1600-tallet?

Religion er ikke til hinder for frigjøring

Når man leser det andre skriver, vil man lett kunne oppleve en og annen lakune i logikken eller sammenhengen i teksten man leser, da ligger ventelig feilen enten i hvordan teksten er formulert, eller i ens egen evne til å avstå fra å lese sine egne for-dommer inn i teksten. Jeg kan ikke se at jeg på noe sted i min tekst gjør religionen til en forutsetning for frigjøring fra den ene eller andre form for undertrykkelse. Derimot ser jeg ikke religionene, inkludert islam, som et absolutt hinder for frigjøring. En frigjøringsbevegelse kan ha fremgang uavhengig av om den henter inspirasjon fra Jesus, Karl Marx, Errico Malatesta, Muhammed eller Mahatma Gandhi. Og den kan mislykkes uavhengig av hvem den henter inspirasjon fra.

Sann og usann sosialisme?

I siste avsnitt av sin siste kommentar virker det som fristelsen for å bedrive vittig polemikk får argumentasjonen i Sandemoses innlegg til å implodere. Det er alltid fristende å overtolke det andre formulerer, men noe godt bidrag til en debatt blir det ikke. For meg blir det snodig at Sandemose ikke tar lærdom av de historiske erfaringene vi i vår tid har med ulike sosialistiske «eksperiment». Om han med mener at de som har stått bak disse ikke har vært «ordentlige» sosialister, er jeg redd han beveger seg i retning av det religiøse. Da blir det mer forståelig at han opplever en aktiv motkonjunkturpolitikk som krigsutløsende. Alternativet til en slik politikk blir å la det uregulerte markedet løpe amok og stille håpe på at sammenbruddet ikke blir alt for «ubehagelig».

Redistribusjon av eiendomsforhold for å hindre samfunns sammenbrudd, har blitt brukt i ulike kulturer i flere tusen år, de endrer ikke noe grunnleggende i forholdene, men de sikrer at samfunnet blir mer levelig og mer stabilt enn om man ikke gjør noe aktivt for å hindre et totalt økonomisk og sosialt sammenbrudd. Redistribusjon har fungert før og kan fungere igjen.

Demokratisering av kapitalismen

Klimakrisen kan ikke løses innen markedskapitalismens rammer. Helliggjørelsen av det uregulerte markedet, som er drivende bak den akselererende miljø- og klimakrisen verden i dag står overfor, og som bevirker en stadig sterkere avdemokratisering av de vestlige samfunnene, må motvirkes ved kraftige tiltak for å demokratisere kapitalismen og regulere produksjonen og markedet. Dette må nødvendigvis skje innen rammene av kapitalismen; menneskeheten har ikke tid eller råd til flere utopiske sosialistiske eksperimenter.

Se alle innleggene på Verdidebatt.no.

Takk til Jørgen Sandemose for en interessant kommentar til min artikkel «Karikert karikatur». Rett nok følger kommentarene hans noen sidespor i forhold til det jeg hovedsakelig tematiserer i min opprinnelige artikkel. Artikkelen handler i første rekke om bakgrunnen for dagens situasjon med terrortrussel i Europa og flere særdeles blodige kriger i en rekke andre land. Og den handler om at selv om det bør være lov å banne i kirken, så bør man vise såpass dannelse og empati for dem som er forsamlet der, at man avstår fra å ta akkurat den delen av sine ytringsmuligheter i bruk. Og at man ikke er forpliktet til å hylle dem som finner det hensiktsmessig å banne når det slett ikke passer seg.

 

Islam

Først til Sandemoses vurdering av islam. Når han tolker islam som en religion som fungerer på en, for religioner, enestående måte i de samfunn der den er den mest utbredte, er jeg ikke i stand til å følge ham. I hans fremstilling fremstår islam nærmest som noe materielt som motstandsløst kan forme dem som oppdras innen dens religiøse rammer. Med det ser han, etter min vurdering, bort fra den plastisitet som er kjennetegnende for et hvert menneskes tenkesett, det være seg i form av religioner eller ideologier. Det er tross alt ikke religionene som former menneskene; det er menneskene som former religionene etter sitt behov. Og det er slik det bør være; menneskene er ikke til for en gud, en gud er til for menneskene.

Det kan heller ikke være slik at det å være muslim på forunderlig vis fører til mutasjoner hos den troende, mutasjoner som fører til at de fungerer på en radikalt annen måte enn troende innen andre religioner. Et menneske er og forblir et menneske. Det tar atskillig tid for en art å endre seg.

 

Kvinneundertrykkelse og religion

Kvinneundertrykkelse som del av en religiøs tradisjon, er på ingen måte enestående for islam. Religiøst motivert undertrykkelse av kvinner (og andre) finner vi også i de andre store verdensreligionene, så også i buddhismen, som ofte romantiseres som en eksepsjonell «snill» religion, så også i vår hjemlige dominerende religion, kristendommen i protestantisk variant.

At kvinnene har fått bedret sin stilling i samfunn der den ene eller andre religionen dominerer, har intet med religionen i dens opprinnelige, arkaiske, form, eller de produksjonsmetoder som dominerte i samfunnet den ble til i, å gjøre. Frigjøringen kommer som en følge av menneskers evne til å forme religionene etter sine hoder og sine egne endrede behov. Jeg ser ingen grunn til å anta at en slik innovativ plastisitet ikke tilkommer muslimer i samfunn der islam dominerer, i like mon med folk i samfunn der andre religioner tar størst plass. Rett nok er det i vår tid sjeldent å høre en kristen mann si at mannen skal være kvinnens hode, slik det heter i Bibelen, og å forlange total lydighet fra en kvinnes side, men bevares, den slags forekommer fortsatt i enkelte av de mørkeste avkroker av de kristne kulturene.

 

Protestantisme som kapitalistisk ideologi

Når det gjelder den protestantiske versjonen av kristendommen, så har den lenge blitt betraktet som en religionsvariant som er særlig egnet til å fremme sekularisering, for ikke å si at en spesiell protestantisk etikk skal ha vært særlig gunstig for fremveksten av handelskapitalismen. Mon det.

Konkurrerende med en slik forherligelse (?) av protestantismen, blir det av andre anslått at kristendommen har forsinket den teknologiske og vitenskapelige utviklingen med vel 1000 år. Motstanden fra kirkens side mot fremskritt innen medisin og legevitenskap fremstår som særlig tragisk. Den mostanden har ført til mye unødvendig lidelse opp gjennom århundrene.

 

Fra Luther til ateisme

I forlengelsen av Martin Luthers tanker om at forholdet til Gud er den enkeltes ansvar, ligger både en sterk individualisme og ateisme som muligheter, det er så, men de er ikke de eneste mulige produktene av kristendommen i protestantisk variant. Det finnes protestantiske retninger som får paven og de mest konservative katolikker til å fremstå som frilynte liberalere. Det finnes sågar protestantiske retninger som avviser det meste av teknologiske og demokratiske fremskritt. Også slike protestanter bruker protestantismen til sine egne formål.

 

Al-Qaidas strategiske mål

Al-Qaidas strategi med økonomisk krigføring mot USA og resten av Vesten, finnes beskrevet i skrifter publisert av terrororganisasjonens ledelse, skrifter som har blitt analysert i bøker som The Looming Tower – Al-Qaida and the Road to 9/11 av Lawrence Wright. En bok som trygt kan anbefales for dem som finner det meningsfullt å tilegne seg kunnskaper om hvordan ledelsen i den aktuelle organisasjonen tenker. Al-Qaida søker å svekke, eventuelt beseire, Vesten ved å få USA og Europa til å involvere seg militært i flest mulig land, og å bruke mest mulig av sine økonomiske ressurser på sikringstiltak mot terrorisme.

Det har blitt anslått at sannsynligheten for at en innbygger i USA skal bli rammet av terror er en til tre millioner, sannsynligheten for å bli skutt av en landsmann, er beregnet til en til 20 000. Hvilken organisasjon bruker amerikanerne mest penger på å beskytte seg mot, NRA eller al-Qaida?

 

Å redde kapitalismen fra seg selv

Det kan synes som Sandemose er både defaitistisk og pessimistisk på kapitalismens vegne. Akkumulasjon (opphopning) av kapital er kapitalismens vesen, men på sikt er akkumulasjonen destruktiv for kapitalismen som økonomisk system og for stabiliteten i kapitalistiske samfunn, om ikke tiltak settes inn mot kapitalismens selvdestruktive tendenser. Som Thomas Piketty redegjør for i sin bok Capital in the Twenty-First Century, går utviklingen i kapitalistiske samfunn typisk mot at en stadig mindre del av befolkningen blir sittende igjen med en stadig større del av rikdommene i samfunnet. Dette er en utvikling som stadig vil akselerere, om ikke mottiltak treffes.

I de siste tiårene har utviklingen med skjevfordeling av jordas rikdom, akselerert, etter en periode med større økonomisk likhet. Den rikeste en prosent av verdens befolkning eier i dag rundt halvparten av alle verdier på kloden. Utviklingen går mot at prosentandelen, eller promilledelen, av dem som kan regnes som de rikeste, de som eier det meste, blir mindre, mens andelen av jordas rikdommer som de eier øker. Det fører til utarming av befolkningen og er selvfølgelig destabiliserende. Veien ut av en slik farlig situasjon, som er farlig for alle, er å demokratisere økonomien, få den inn under demokratisk kontroll og sørge for jevnlig refordeling av rikdommene.

I forrige århundre skjedde slik redistribuering via to verdenskriger og en stor økonomisk krise. Det er ikke gode måter å løse kapitalismens iboende negative tendenser på. Redistribuering er en langt bedre måte å løse utfordringene på, for å si det mildt.

 

Krisetid

Når Sandemose hevder at den nåværende krisen er en overakkumulasjonskrise, blir det for enkelt. Ja, det er en overakkumulasjonskrise, som også kan kalles en fordelingskrise. I og med at så store deler av rikdommen havner på så få, og stadig færre, hender, forsvinner mye kapital ut av det økonomiske systemet. At andelen fattige er økende, fører til en etterspørselskrise, folk har for lite penger til å opprettholde etterspørselen og dermed produksjonen. Det betyr at flere land står oppe i en etterspørselskrise. Det er også en sosial krise, i og med at stadig flere får det stadig vanskeligere med å opprettholde en levelig levestandard. Og det er en generasjonskrise, i og med at store deler av flere årskull av unge, i flere land, blir stående utenfor arbeidslivet; de får ikke tilgang til de goder samfunnet ellers kan by på. Behovet for en aktiv motkonjunkturpolitikk er stort; det er på tide å børste støvet av Keynes teorier og la dem komme til anvendelse nok en gang.

 

Våpen som vare

Produksjon av våpen holder hjulene i deler av industrien i gang. For dem som ikke har moralske skrupler med hvordan man skaffer seg penger, vil våpenindustrien som oftest være et sikkert kort å satse på. Er det ikke nok kriger og konflikter i verden, vil våpenprodusentenes lobbyister jobbe aktivt for å øke krigsfaren, i den hensikt å redde sin profitt.

Noen tjener store penger på våpenproduksjon, det er så. Verdier akkumuleres, men det er også noen som skal betale for våpnene. De som finansierer våpenkjøpene er ikke de samme som profiterer på salg av våpen. Stort forbruk av våpen, ved væpnede konflikter, borgerkriger og kriger mellom stater, er skadelig for noen – og tjenlig for andre.

Når stadig mer av en stats, skattebetalernes, penger går til våpenkjøp, vil sosiale ytelser, skole, infrastruktur, sykehus med mer, forfalle. Dette rammer befolkningen, det skaper problemer for individet og for samfunnet; det virker destabiliserende og kan føre til opprør og, i verste fall, til voldelig revolusjon eller borgerkrig. Hvilket alle er tjent med å unngå.

 

Fattigdom og samfunnets stabilitet

Skjevfordeling av ressurser er ikke særegent for kapitalismen. Rikdommens tendens til å hope seg opp hos et mindretall, mens flertallet blir stadig mer utarmet, finner vi også under andre produksjonsforhold enn det kapitalistiske. I antikkens slavesamfunn måtte man jevnlig sette (gjelds)slaver fri og redistribuere deler av rikdommen, av hensyn til samfunnets stabilitet. De ulike sosialistiske samfunnene var også preget av store forskjeller i reell rikdom. Det brede lag av befolkningen blir også undertrykt, utbyttet og utarmet i sosialistiske land.

Salige Karl Marx mente at samfunnsomveltninger inntreffer når produksjonsforholdenes rammer blir sprengt av produksjonsmidlenes utvikling. I årene som har gått siden hans tid har lite skjedd som kan bekrefte denne hans tese, en tese jeg har inntrykk av at Sandemose deler, men her kan jeg selvfølgelig ta feil. For egen del vurderer jeg det slik at Max Stirners tese, slik han fremsetter den i Der Einzige und sein Eigentum; undertrykte mennesker kan enten finne seg i sine elendige forhold eller gjøre opprør mot dem, har større nærhet til realitetene bak de opprør og revolusjoner som har inntruffet de siste par hundre år. Folk gjør opprør når de har fått nok.

 

Sovjetøkonomien

At den sovjetiske økonomien hadde store problemer på 1950-tallet, som Sandemose påpeker, er riktig nok, men han kunne like gjerne pekt på et hvilket som helst annet tiår. Den sovjetiske økonomien fungerte aldri godt. I den grad jeg er på linje med «amerikanske imperialister», når det gjelder analysen av bakgrunnen for Sovjetunionens fall, slik Sandemose vurderer det, eller ei, bekymrer meg lite. Jeg føler ingen affinitet i forhold til noen ideologier eller religioner, at enkelte av mine standpunkt kan komme til å samsvare med denne eller hin ideologi, finner jeg ingen grunn til å bekymre meg for mye over. Imidlertid er jeg alltid åpen for alternative måter å forstå virkeligheten på.

Sovjet hadde store problemer med å finansiere sitt militærapparat, utgiftene ble for store, når inntektene fra energisektoren, som var den største eksportartikkelen, også sviktet, som følge av en unaturlig lav oljepris, iscenesatt av regimet i USA, over tid, ble de økonomiske problemene for store. Det er nå en gang slik, både i det lille og i det store, at når utgiftene langt overstiger inntektene, så har man et problem, et økonomisk problem. En slik ubalanse mellom utgifter og inntekter er ikke bærekraftig i lengden, hverken for det enkelte individ, den enkelte familie eller den enkelte stat.

 

Markedsliberalismen er problemet – grådighet er ikke godt

Veien ut av uføret i vår tid går ikke gjennom en fortsatt avregulering av markedet. Dette av flere grunner. For det første av de grunner Piketty anfører; det avregulerte markedet fører til raskt økende forskjeller mellom folk, det er hverken økonomisk eller sosialt bærekraftig, det virker destabiliserende. For det andre av de grunner Naomi Klein anfører i sin bok This Changes Everything; den hemningsløse markedsliberalismen står i veien for nødvendige tiltak for å unngå en økologisk katastrofe.

Veien ut av uføret går heller ikke gjennom et sosialistisk samfunnssystem og en sosialistisk økonomi, ingen av de samfunn som har blitt betegnet som sosialistiske har imponert, tvert i mot. Via økonomiske, sosiale, humanistiske eller demokratiske parametere har de vist seg som tragisk forfeilede. Ikke har de ført til stabilitet i økonomien, ikke til varig økt velstand, ikke har de fremmet menneskerettigheter og, sist men ikke minst, tanken om at menneskene skal kunne nå frem til et sant demokratisk samfunn gjennom diktatur, et proletariatets diktatur, er praktisk og logisk umulig. En hver styreform er selvopprettholdende. De som sitter ved makten i et diktatur vil ut fra egeninteresse søke å opprettholde diktaturet.

Veien ut av uføret må nødvendigvis gå via en demokratisk kontroll av den kapitalistiske økonomien og en jevnlig og substansiell redistribusjon av samfunnets rikdommer.

Helsinki 2009

I den senere tid har mange politikere tatt til orde for at vi, i ytringsfrihetens navn, har en absolutt og ufravikelig rett til å krenke andre. Dette vil vel ventelig også få konsekvenser for hva slags atferd skolen skal fremme blant sine elever.

Tidligere kunnskapsminister fra SV, Bård Vegar Solhjell, går i Klassekampen for 13. januar 2015, ut med et forsvar av «en absolutt rett» til å opptre «krenkende» overfor andre mennesker. Trine Skei Grande, stortingsrepresentant, leder for Venstre og adjunkt med rik erfaring fra undervisning i videregående skole, er også av dem med skolepolitisk bakgrunn som nå argumenterer kraftfullt for retten til å komme med krenkende ytringer. Så sterkt hevdes retten til å krenke andre, at det å krenke andre nærmest har blitt en plikt. Nå svinges den verbale pisken i media over politikere og andre aktive i det offentlige rom, av rettroende profeter for krenkelsenes velsignelser, om de ikke er villige til å krenke andre uten å nøle. Alle skal inn på geledd i krenkernes selvgode armé. Respekt for andres følelser står ikke høyt i kurs i disse tider.

Politikere fra Fremskrittspartiet er mer ambivalente til krenkelser. De vet hvordan det er å være hårsåre. De vil mer enn gjerne ha rett til å krenke andre, men er prinsippfaste motstandere av selv å bli utsatt for krenkelser, enn si negativ omtale.

Som lektor med jobb i ungdomsskolen, er jeg noe i stuss over at det å krenke andre plutselig har blitt en verdi i seg selv og en sentral og viktig rettighet, en rettighet som naturligvis må gjelde uavhengig av alder. Det innebærer trolig en implisitt kritikk av arbeidet som har blitt gjort i skolen de siste tiårene, med å forsøke å få bukt med krenkende utsagn og andre former for mobbing fra elevers og læreres side.

I skolen skal vi etter læreplanen fremme toleranse og motvirke diskriminering av mennesker med ulike former for gruppetilhørighet, som religiøsitet, seksualitet, etnisitet, nasjonalitet, kjønn, funksjonsevne, alder – med mer.  Det betyr at vi skal gjøre vårt beste for å få elevene til å omtale hverandre med respekt og ikke snakke nedsettende, med eller uten humor, om folk som tilhører den ene eller andre religionen, seksuelle legningen, etnisiteten, nasjonaliteten, kjønnet – eller hva som ellers kan være identitetsmarkører som gjør folk litt forskjellige. Dette har de fleste av oss som jobber i skolen opplevd som godt, riktig og meningsfullt, som en underliggende drivkraft, en inspirasjon, bak det faglige arbeidet vi utfører. Etter signalene fra mange profilerte politikere, både på høyre- og venstresiden, og fra diverse andre innflytelsesrike opinionsdannere, i den senere tid, forstår jeg det slik at en omlegging vil måtte komme i skolen. Det er jeg den første til å beklage.

Da det å kunne krenke andre mennesker i dag tydeligvis blir sett på som en sentral menneskerettighet, må jo det bety at vi også i skolen fremover må jobbe aktivt for at elevene skal få utøve de samme grunnleggende rettigheter som de voksne, og få anledning til å snakke, skrive og tegne krenkende om hverandre. Likt for alle! Den skal tidlig krenkes som god krenker skal bli. Krneking må bli en integrert del av kompetansemålene i alle fag og et ledd i de unges sosialisering inn i det voksne samfunnet.

Fra gammelt av har skolens folk i Norge, som i andre kristne land, jobbet for å få elever som banner til å slutte med det, dette med henvisning til at banning kan være sårende og krenkende for seriøst troende mennesker. Man kan i den sammenheng innvende at språket blir fattigere om man slutter å banne, men tradisjonelt har det å avstå fra å krenke andre blitt sett på som riktigere og viktigere enn det å utvikle et mer fargerikt språk. Nå ser det ut til at bannskap nødvendigvis ikke bare blir en rettighet, men også en moralsk plikt for dem som ønsker å hegne om ytringsfriheten.

Den beste undervisning er den forbilledlige, skal vi som jobber med barn og unge få dem til å gjøre bruk av sin ytringsfrihet til fulle, etter de nye idealer, og gjøre det å krenke andre mennesker til en dagligdags ting, må selvfølgelig de ansatte ved den enkelte skole opptre krenkende overfor elevene. Det vil de lære raskest av. Å ta del i en slik destruktiv pedagogikk er ikke aktuelt for min del.

Utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen må vel trolig ta initiativ for å gi oss lærere, adjunkter og lektorer, og andre som jobber i skolen, nye retningslinjer om hvordan vi heretter skal forholde oss til krenkelser og mobbing blant elevene.

Normalt tar det lang tid før nye retningslinjer fra departementet blir realisert i skolen. I denne sammenheng er skolens tungrodde konservatisme en udelt velsignelse. For egen del håper jeg slike eventuelle nye retningslinjer ikke blir implementert før jeg går av med pensjon. Jeg har ingen intensjon om å rette meg etter vår tids nye moral og begynne å opptre krenkende overfor mine elever. Da heller rusle blant dem som en vennlig gammel bamse. Vennlighet, som all annen atferd, er smittsomt, i skolen som ellers i samfunnet.

Ytringsfrihet og krenkelser

Det demokratiske Europa har igjen opplevd en serie terrorhandlinger fra ulike ekstremisters side. Dette gjør det viktigere enn noen gang for europeerne å verne om sine idealer og sine liv. Da gjelder det å være seg bevisst hva disse idealene er. Intoleranse, selvrettferdighet og hat bør ikke være blant idealene.

Fortiden er i stadig forandring. Kampen om vår forståelse og om våre minner om fortiden, pågår uavlatelig. Erindringene våre er i stadig endring. Aktuelt er prosessen med å redigere og omskrive vår fortelling om den såkalte karikaturstriden, mer livlig enn noen gang. Karikaturstriden handler ikke bare om ytringsfrihet og terrorisme. Den handler også om forståelser av virkeligheten, og om europeiske selvbilder.

Av helter fra ytringsfrihetens historie, er det særlig Voltaire man pleier å trekke frem når ytringsfriheten angripes. Han er for så vidt aktuell nok, nå som ellers, selv om hans meninger om ytringsfrihet for lengst har gått ut på dato. Han mente som kjent at ytringsfriheten skulle være absolutt, men da bare for deler av befolkningen. De med utdannelse og en anerkjent sosial posisjon i samfunnet, skulle ha lov til å ytre hva som helst om hva som helst. Den øvrige befolkningen kunne bare holde kjeft, mente han. Og slik er den grunnleggende holdningen hos flere i dag også; noen tilegner seg en rett til å ytre seg og definere hva som er rett og galt, andre marginaliseres og ender opp med å holde kjeft. Å ytre seg kritisk til utfall mot islam og muslimer, fører helst til hets og trusler ikke bare fra Eurabia-ideologene, som aktivt jobber for å fremprovosere en borgerkrig i Europa mellom muslimer og kristne, men også fra andre på den politiske høyrefløyen.

Afghanistan, al-Qaida og Den kalde krigen

Fortellingen om al-Qaida og terrorismen handler for mange om islam og muslimers holdninger og kulturelle utviklingsnivå. En fantasi om at muslimer lever i Middelalderen dukker stadig opp, til tross for at alle som lever i dag, de lever – ja nettopp – i dag. At al-Qaida oppsto som et biprodukt av blant annet den amerikanske regjeringens, etterretningens og militærets innsats under Den kalde krigen, blir sjeldent tematisert. Det viser blant annet mange av fortellingene fra krigene i Afghanistan. Afghanistans nyere historie er ikke bare en fortelling om Sovjetunionens nederlag og undergang, det er også en historie om al-Qaida og Talibans fremvekst som følge av den kalde krigen mellom øst og vest.

Afghanistan har en lang historie med statskupp og motkupp. I 1978 kom partiet PDP til makten i landet, et parti med kommunistiske og sovjetvennlige sympatier. Under deres regime økte utdannelsesnivået i landet og kvinner fikk en langt friere stilling enn før. Begge deler var provoserende for konservative krefter i landet.

At regimet knyttet nære kontakter med Sovjetunionen var selvfølgelig til glede for den sovjetiske ledelsen, som støttet opp om det nye afghanske regimet, og til ergrelse for USAs ledelse, som snart startet arbeidet med å undergrave den afghanske regjeringen. Dette gjorde de i samarbeid med blant annet radikale islamister i Pakistan og Afghanistan. Et sentralt siktemål for lederne i USA var å provosere frem en intervensjon fra Sovjetunionens side. En slik intervensjon, i tillegg til kunstig lave oljepriser, som ble holdt lave takket være et samarbeid med oljeproduserende land i Midtøsten, med Saudi-Arabia i spissen, mente man ville kunne knekke den allerede svake oljebaserte sovjetiske økonomien. Det skulle vise seg å holde stikk. I 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan. Det var begynnelsen på slutten for det sovjetiske regimet; krigen ble for dyrt for et land som allerede hadde store økonomiske problemer.

Vestens wahabistiske «venn» – Saudi Arabia

Den sovjetiske invasjonen førte til en intensivert kamp mellom regimet i Afghanistan, støttet av mer enn 100 000 sovjetiske soldater, og mujahedin, som besto av ulike grupperinger, noen svært brutale krigsherrer, noen radikale islamistiske grupper og noen langt mer moderate krefter. Snart kom det også fremmedkrigere til landet, blant annet fra Saudi-Arabia. Det tok ikke lang tid før al-Qaida i Afghanistan, under ledelse av saudiaraberen Osama bin Laden, var en realitet.

I Saudi-Arabia var og er det en av de mest ekstreme retningene innen islam, wahabismen, som er den offisielle religionen, en retning som saudiarabiske skoleelever blir indoktrinert i. Wahabismen har med rette blitt beskyldt for å være en kilde til internasjonal terrorisme, denne saudiarabiske retningen innen islam som preker hat mot vestlige verdier og vestlig kultur, og mot alle andre retninger innen islam, samt mot alle andre religioner, er inspirasjonskilde for de fleste ekstreme sunnimuslimske organisasjoner. Det går en rett linje fra de wahabistiske skolene i Saudi-Arabia til al-Qaida, ISIL og Taliban. Og dermed også til de franske terroristene som angrep blant annet medarbeiderne i bladet Charlie Hebdo i Frankrike. Charlie Hebdo er som kjent et venstreradikalt satiremagasin, som flere ganger har blitt forsøkt stoppet av det høyreradikale franske partiet Front National, under ledelse av far og datter Le Pen.

Regimet i Saudi-Arabia tilhører Vestens innerste vennekrets i Midtøsten, selv om det undervises i religiøs intoleranse og i et uforsonlig hat mot Vesten og vestlige verdier ved landets skoler. Det er dette religiøst motiverte hatet som i dag utgjør den ideologiske motivasjonen til bevegelser som al-Qaida og ISIL. Underlig nok går ingen demonstrasjonstog i disse tider til Saudi-Arabias ambassader i Europa. Og handelen mellom landet og USA og Europa går ufortrødent videre. Penger er penger – og olje er olje. En del av pengene Saudi-Arabia tjener på handel med Vesten, blir brukt til å finansiere ekstreme organisasjoners virksomhet.

Wahabismen

Wahabismen er en svært konservativ og religiøst intolerant retning innen islam som bygger på den hanbalitiske lovskolen. Wahabismen oppsto på Den arabiske halvøy på 1700-tallet, grunnlagt av Muhammed ibn ‘Abd al-Wahhãb og ble snart den mektige Saud-klanens religion. Et sentralt element i wahabismen er troen på at muslimer flest har forlatt den monoteistiske troen, den eneste rette lære, troen på en gud, og de menes å ha forvrengt islam gjennom nytolkninger av Koranen og Hadith, tolkninger som wahabistene mener er i motstrid til den rene opprinnelige læren. De betrakter alle muslimer som ikke anerkjenner deres lære, som kjettere. Det gjelder blant annet sjiamuslimer, ahmaddiyamuslimer og sufier. Forfølgelsen av annerledestroende og -tenkende muslimer er tradisjonelt hard og kompromissløs i land og områder der wahabistene sitter med statsmakten.

På 1800-tallet økte wahabistene, og Saud-familien, sin makt og sitt geografiske herredømme på Den arabiske halvøya. I det saudiarabiske kongedømmet har wahabismen i dag en totalitær kontroll, blant annet ved et religiøst politi, over befolkningens religiøse tro og religionsutøvelse, ikke bare i det offentlige, men også i det private rom.

Wahabismen har i vår tid stor innflytelse i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Sør-Asia. Taliban, al-Qaida og ISIL er blant organisasjonene som bygger på og henter motivasjon til sin virksomhet fra denne retningen innen islam. Overgrep utført av medlemmer av slike organisasjoner, mot tilhengere av andre retninger innen islam, og mot utøvere av andre religioner, og da særlig de som ikke er monoteistiske, finner altså sin begrunnelse i wahabismen, slik den undervises ved skolene i Saudi-Arabia. Terrorhandlingene mot minoriteter i ISIL-kontrollerte områder står i forlengelse av denne religiøse ideologien.

Saudi-Arabia har i dag nære politiske og økonomiske bånd til USA og Europa. Handelen er livlig, og da særlig med varer knyttet til oljeindustrien. I tillegg forsynes landet med mye moderne våpenteknologi, også fra Norge. Alt dette til tross for at landet er et brutalt diktatur med utallige brudd på elementære menneskerettigheter. Norske bedrifter, i likhet med andre lands bedrifter, som er etablert i landet, er nøye med å ikke kritisere vertslandet. Både i Saudi-Arabia og i Norge finnes det krefter som jobber for å øke samhandelen og knytte enda nærmere bånd mellom de to landene.

Kampen mot moderate demokratiske krefter i Afghanistan

Motstandsbevegelsen i Afghanistan, mot regimet og de sovjetiske invasjonsstyrkene, ble støttet av blant annet CIA, og andre statlige amerikanske organisasjoner, det saudiarabiske regimet og pakistansk etterretning. Radikale islamistiske koranskoler ble etablert i Pakistan, med amerikansk, pakistansk og saudiarabisk økonomisk støtte. Fra disse skolene dro det etter hvert mange radikaliserte unge mennesker over grensen til Afghanistan, for å delta i «Jihad» og i det amerikanskledede korstoget mot kommunismen. De ble oppfordret til ikke bare å angripe sovjetiske styrker og afghanske regjeringsstyrker, men også moderate krefter innen motstandsbevegelsen, fordi regimene som støttet dem var redd for at de moderate blant ledende opposisjonelle afghanere kunne komme til å slutte fred med den afghanske regjeringen. Dette er noe av bakgrunnen for at det i de senere år har vært vanskelig å finne moderate krefter i Afghanistan å samarbeide med, for den vestlige militærstyrken i landet.

Da Sovjetunionens økonomi var knekt, og de sovjetiske styrkene hadde trukket seg ut av Afghanistan, mistet makthaverne i USA interessen for landet, og for mujahedin, al-Qaida og Taliban – og for de radikale koranskolene. Ingen av lederne for disse organisasjonene glemte at de hadde mistet den amerikanske politiske og økonomiske støtten. Den manglende fortsatte støtten førte til økt bitterhet og motvilje mot Vesten, motviljen ble sterkest mot USA. Al-Qaidas fokus ble flyttet fra det vaklende Sovjetunionen til USA.

Al-Qaida styrker seg med amerikansk hjelp

Etter noen år med kaos og strid mellom ulike korrupte og brutale krigsherrer i Afghanistan, kom Taliban til makten i landet. Al-Qaida var fortsatt merkbart til stede i området. Historien fortsetter med blant annet 11. september, ikke i 1973, da CIA sto bak et blodig kupp i Chile, men 2001, da saudiarabere fra al-Qaida utførte sine terrorhandlinger mot USA. Som et svar gikk USAs militære, på ordre fra regimet i USA, til angrep på Afghanistan. Senere invaderte de også Irak, for å avsette Saddam Hussein, som var en av de fremste fiendene til al-Qaida. Det var noen år siden krigen mellom Iran og Irak, da Hussein var en pålitelig og nyttig samarbeidspartner for amerikanerne.

Det formelle påskuddet til å invadere landet var amerikanske og britiske propagandaløgner om at det irakiske regimet samarbeidet med sin fiende al-Qaida, og at de var i ferd med å produsere masseødeleggelsesvåpen. I realiteten var det økonomiske og strategiske interesser som var drivkraften bak krigen. I tillegg til mer enn en million drepte og massiv ødeleggelse av landet, førte krigen til at al-Qaida for første gang etablerte seg i landet.

Økonomisk krigføring

Al-Qaidas strategi er ikke å vinne over USA og Europa gjennom militære slag. Strategien er å få de vestlige landene til å engasjere seg i flest mulig kriger. Krig er kostbart. Å beskytte seg mot mulig terror er kostbart. Al-Qaida ønsker at Vesten skal svekke seg selv ved å årelate seg selv økonomisk. Økonomiske problemer vil ofte føre til økte motsetninger i en befolkning, hvilket også vil bidra til å svekke Europa og USA.

Å føre krig medfører som regel en sterk svekkelse av de krigførende landenes økonomi. Krigen i Afghanistan bidro sterkt til å bringe Sovjetunionen i kne. Krigene USA og Europa har vært involvert i så langt på 2000-tallet, har bidratt til den økonomiske krisen landene er i i dag. I så måte har al-Qaida hatt fremgang. Saudi-Arabia bruker nå økonomisk krigføring mot Iran ved å holde oljeprisen kunstig lav. En destabilisering av det sjiamuslimske Iran er også et av al-Qaidas mål. I så måte har de et felles mål også med USA. Vel er ikke presteregimet i Iran mye å ta vare på, men utsiktene til en eventuell styrking av de saudiarabiske wahabistenes makt og innflytelse i området gir grunn til uro. I den aktuelle sammenhengen er Iran et kapittel for seg.

Iran

I 1951 ble Muhammed Mossadegh demokratisk valgt til statsminister i Iran. Han forsøkte å føre en politikk til beste for den iranske befolkningens økonomiske og sosiale interesser og arbeidet målrettet for at mer av landets oljerikdommer skulle komme befolkningen til gode. I 1953 ble den demokratisk valgte iranske regjeringen til Mossadegh styrtet ved et kupp som britisk og amerikansk etterretning sto bak. Blant dem som aktivt støttet kuppet var mange reaksjonære religiøse ledere, blant dem Seyyed R. Khomeini, den senere ayatollahen som kom til makten i landet etter opprøret i 1979.

I 1953 etablerte sjah Muhammed Reza Pahlavi et brutalt diktatur i Iran. Brutaliteten i undertrykkelsen av opposisjonen i landet, var etter CIAs anbefalinger. Med støtte fra USA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk oljeindustri, og lot utenlandske oljeselskap, «De sju søstre», stå for oljeutvinningen og å tilrane seg uforholdsmessig mye av fortjenesten ved virksomheten. Det unge demokratiet i Iran var avskaffet, med amerikansk og britisk hjelp.

I 1979 ble den korrupte sjahen styrtet og et konservativt sjiamuslimsk presteregime under ledelse av ayatollah Khomeini, kom til makten i Iran. Regimet kom snart på kollisjonskurs med ledelsen i USA. Etter 11. september 2001 tilbød regimet i Iran samarbeid med USA, mot deres felles fiender i de wahabistiske organisasjonene al-Qaida og Taliban, noe regjeringen Bush avslo. Noe som svekket «kampen mot terror».

Nord-Afrika

Senere kom bombingen av Libya, som også var en kostbar affære, der NATOs krigsfly bombet Gaddafis soldater fra luften, og ga ved det hjelp til ulike militser på bakken, til militsgrupper som bekjempet Gaddafi og hans regime, deriblant al-Qaida-grupper. Flere av disse gruppene kontrollerer områder i det kaotiske Libya i dag. Andre grupper har forlatt Libya og trengt inn i Mali og skapt store problemer for befolkningen der.

Noen millioner er drept som følge av korstogene til det kristne amerikanske regimet, med støtte fra en rekke land i Europa, mot muslimske land, og enda klarer man å påstå at islam i større grad enn kristendommen kan inspirere til vold og drap. Parallelt med krigene i muslimske land, ble stadig flere ekstremister i Europa aktive med voldelige aksjoner mot muslimer og med å spre hets mot dem og skape splittelse mellom muslimer og andre innbyggere i europeiske land. At muslimer i flere europeiske land blir diskriminert på arbeidsmarkedet, og at Europa er i krise med økende arbeidsledighet, gjør ikke saken bedre.

Kulturelle uttrykk

Det påpekes ofte at Europa har en kristen kultur. Det som blir til innen en gitt kultur, er, på godt og vondt, ulike uttrykk for den kulturen som det blir til innenfor. De politiske ideologiene ble til innen europeisk og amerikansk kultur. De er ved det å betrakte som kulturuttrykk for den vestlige kristne kulturen. Ideer bærer preg av den kulturen de blir til innenfor. Ideer som utvikles innen en kristen kultur, er sterkt farget av kristne forestillinger.

De politiske ideologene, liberalisme, fascisme, nazisme, sosialliberalisme, sosialisme, kommunisme, sosialdemokrati osv., ble med andre ord alle til innen en kristen kulturell ramme. Om noen skulle plukke ut en av disse ideologiene, som for eksempel nazismen, og hevde at den ideologien er det eneste logiske ideologiske uttrykket for kristen kultur, ville mange med rette rystet på hodet. Å hevde at wahabistiske terrorgrupper er de eneste sanne uttrykkene for muslimsk kultur, er like vanvittig som å hevde nazismen som det endegyldige uttrykket for kristen kultur.

Forfatteren som ikke hadde problemer med å få illustrert barneboken sin

Etter å ha «vært kritiske til islam» i en årrekke, offentliggjorde den danske avisen Jyllands-Posten en rekke karikaturer av profeten Muhammed i 2005. Avisen påsto uriktig at en barnebokforfatter ikke klarte å finne tegnere til sin bevisst ensidig negative barnebok om Muhammed. Dette skulle angivelig ha sin bakgrunn i at tegnerne ikke våget å provosere muslimer. At det ikke finnes noe generelt forbud i islam mot å tegne Muhammed, så man glatt bort fra. Som det heter: Undersøk aldri en god historie! Denne ikke-saken klarte de å dikte om til en heroisk kamp om ytringsfriheten. Avisen utlyste en «tegnekonkurranse» med Muhammed som tema. De fleste karikaturene som kom inn, og som ble trykket i avisen, var uskyldige nok, men et par var ikke annet enn ren xenorasistisk hets mot muslimer.

Den groveste karikaturen fremstilte Muhammed med en bombe i turbanen. For å understreke at hetsen var rettet mot alle muslimer, skrev tegneren islams trosbekjennelse på bomben. At turban er noe som først og fremst kan assosieres med sikher og hinduer, hører også med, selv om den også brukes av en del muslimer.

Statsministeren som ikke ville diskutere med muslimer

En av de danske karikaturtegnerne fortalte at ”Det er ikke moro å bli truet på livet”, etter å ha mottatt trusler fra sinte muslimer. Det kan nok mang en norsk eller dansk muslim underskrive på. De av dem som turte å ta del i debatten om karikaturene, opplevde å bli truet, hånet og få sine standpunkt systematisk forvrengt. De fikk også tilsendt en strøm av bilder som viste en mann med grisemaske. ”Muhammed” sto det på bildene.

Den danske statsministeren, som satt på det høyreekstreme og fremmedfiendtlige Dansk Folkepartis nåde, slo an tonen da noen muslimer ba om et møte med ham for å diskutere karikaturene. Han ville ikke ha en diskusjon med dem og begrunnet det med at man i Danmark hadde en tradisjon for å diskutere uenigheter. Men altså ikke med muslimer. I en ideell europeisk verden, bør det ikke bare være tillatt å ytre seg krenkende om islam, det bør også være tillatt for muslimer, og andre, til å ta til motmæle mot hetsen, og å fremme et vidt spekter av meninger om den.

De danske forfatterne Seidenfaden og Engelbreth Larsen gikk systematisk gjennom hele karikaturstriden i sin bok Karikaturkrisen. Her dokumenterte de nitidig at striden først og fremst handlet om dansk diskriminering av innvandrere med muslimsk bakgrunn – og angrep på deres ytringsfrihet. Symptomatisk nok ble boken deres lite kjent i Norge – og det refereres fortsatt sjelden til den.

En gjeng reaksjonære provokatører

I sin reportasje «Karikaturstriden» i Dagsavisen 10. januar 2015, gir Mode Steinkjer og Espen Løkeland-Stai sin versjon av nettopp karikaturstriden. Det er en, i hovedsak, nøktern og god fremstilling. De gjenforteller blant annet den etter hvert tradisjonelle fortellingen om den danske forfatteren Kåre Blütken, som påsto at han ikke klarte å finne noen tegnere som turte å illustrere barneboken hans om profeten Muhammed. Realiteten var at han kun hadde spurt en illustratør, som ikke hadde tid til å ta oppdraget, og nevnt det for en annen. Om han hadde anstrengt seg litt, ville han funnet en tegner. Bøker med tegninger av Muhammed hadde allerede kommet ut i Danmark, som i mange andre land. Skal man skrive en balansert reportasje om karikaturstriden, bør man være nøye med detaljene. Hvordan elendigheten startet er ikke helt uinteressant.

Redaksjonen i Jyllands-Posten været som nevnt en god historie og kjøpte Blütkens fortelling. Det hører med til historien at den samme redaksjonen hadde avvist annet stoff sendt inn til avisen, med den begrunnelse at innholdet kunne støte avisens kristne lesere. Som tegner Lars Refn skrev på sitt tegnede bidrag til avisen: «Jyllands-Posten er en gjeng reaksjonære provokatører». Men selvfølgelig skal også reaksjonære provokatører få ytre seg uten å oppleve drapstrusler og attentater.

I dag vil ikke Jyllands-Posten lenger trykke karikaturer av Muhammed. Det er fordi det blir for kostbart for dem; det er dårlig økonomi i å trykke slike tegninger. Her har vi trolig løsningen for de muslimer som blir støtt av karikaturtegninger; tegn abonnement på Jyllands-Posten! Avisen vil da ikke lenger komme til å gå ut mot muslimer, av frykt for å miste abonnenter og inntekter. Og den redaksjonelle linjen vil, som alltid, først og fremst ha til formål å tekkes kundene, abonnentene. Det er bunnlinjen som teller.

Blasfemimostanderens blasfemi

I Norge gikk tilhengeren av forbud mot blasfemi, av forbud mot krenkelse av religioner, i det minste mot krenkelser av kristendommen, redaktøren av det kristen-konservative Magazinet, Vebjørn Selbekk, i bresjen for å publisere de danske karikaturtegningene, også de rent rasistiske. Det førte til at tilhengeren av forbud mot blasfemi ble anmeldt for blasfemi, av muslimer. Da gikk det opp for ham, og for mange andre, at et forbud mot blasfemi nok måtte være generelt, så han bet i det sure eplet og bekjente seg som en nyfrelst tilhenger av total ytringsfrihet og for legalisering av blasfemi.

Krenkende satire ble for drøy

Hykleriets tidsalder er ennå ikke over. Fra Frankrike kommer nyheten om at en satiretegner, som har tegnet en grovkornet satire over satirebladet Charlie Hebdo, har blitt arrestert av fransk politi. Både ytringsfriheten og satiren har selvfølgelig fortsatt sine grenser i Europa i dag, bare ikke når det handler om å krenke muslimer. Visst var den aktuelle satiretegningen drøy og krenkende, men det ryktes at det å bli krenket er noe alle (?) skal finne seg i, i ytringsfrihetens navn.

Borgerkrigsforkjemperne

I Europa er vi truet av terror. Denne trusselen har mange røtter, den ene springer ut av Den kalde krigen. Organisasjonene utenfor Europa som står bak terroren, har for en stor del sitt utspring i grupper og land europeiske og amerikanske statsledere har samarbeidet med.  Noen av dem samarbeider de fortsatt med.

Trusselen kommer ikke bare fra land og miljøer utenfor Europa, trusselen kommer også fra miljøer i Europa. Først og fremst kommer terrortrusselen fra ytre høyre, i første rekke fra Eurabia-miljøet, men også fra mer tradisjonelle nazister og fascister. Deres hets mot muslimer har flere siktemål.

Det ene siktemålet er at hetsen skal fremme motreaksjoner og opplevd utenforskap blant unge muslimer som blir utsatt for den, og dermed fremprovosere voldelige handlinger fra deres side. De blir utsatt for en dobbel påvirkning, dels fra Eurabia-ideologer, og dels fra muslimske terrorister. Et annet siktemål er å piske opp fremmedfrykt og hat mot islam og muslimer blant ikke-muslimske europeere, blant kristne, som i det minste er kristne i kulturell forstand, om enn de ikke nødvendigvis tar sin religion høytidelig, og dermed provosere frem terrorhandlinger fra folk med svekket virkelighetssans og mangelfulle kunnskaper.

I Norge mottar enkelte eurabisk-ideologiske organisasjoner offentlig støtte. Enkeltindivider fra miljøet er medlemmer av de statsbærende partiene i Norge. Sentrale propagandistiske hatprofeter fra miljøet mottar økonomisk støtte fra organisasjoner som skal «fremme» (eller var det «hemme»?) ytringsfriheten. Og kommentarfeltene til nettavisene flommer over av hetspregede kommentarer fra aktivister fra det samme miljøet. Hets som er ment å bringe andre til taushet. Som alltid er de reaksjonære modernistene flinke til å bruke teknologien til å kjempe for sine reaksjonære mål. Og som alltid drømmer de om vold og blod; de drømmer om en borgerkrig i Europa som kan legge de europeiske landene i ruiner.

For oss som ønsker et liv i fred og frihet er det viktig å ikke la seg påvirke av dem. For muslimer som har flyktet fra al-Qaida, ISIL eller andre voldelige grupper som er inspirert av wahabismen, som herjer i deres hjemland med krig og terror, må det være skremmende å komme til et Europa der angrep på moskeer og muslimer, begrunnet i et ønske om å bekjempe alle muslimer for det nettopp de samme radikale ekstremistene som forfulgte dem gjør, blir stadig vanligere. Dette betyr også at Eurabia-ideologene i praksis går al-Qaidas og ISILs ærend, når de forsøker å slå alle muslimer i hartkorn.

Karikaturtegninger som det gjenstår å tegne

Det demokratiske Europa har igjen opplevd terrorhandlinger fra ekstremisters side. Dette gjør det viktigere enn noen gang for europeere å verne om sine idealer og sine liv. Da gjelder det å være seg bevisst hva disse idealene er. Intoleranse, hovmod og hat bør ikke være blant våre idealer.

Mange karikaturtegninger er enda ikke tegnet. Mange mennesker har ennå ikke blitt krenket. Om det å krenke folk via karikaturtegninger er viktig, så må noe gjøres. En tegning av en tegner i naziuniform, som sitter og godter seg mens han tegner en karikatur av profeten Muhammed, og drømmer om borgerkrig i Europa, mangler. Det er ikke alle karikaturtegnere som har edle motiver; det er ikke alle som kjemper for retten til å krenke islam, som er tilhengere av ytringsfrihet for alle. Det kunne også vært fint med en tegning av lederne av Høyre og Venstre som danser på fattige mennesker og tramper tungt på dem og moser dem flate. En tegning som kunne hete noe slikt som «Strategimøte», med diverse medlemmer av Frp på, sammen med 22. juli-terroristen – og et portrett i bakgrunnen som minner både om partiets grunnlegger og Vidkun Quisling – mangler vi også. Det er ikke umulig at noen kunne bli krenket av slike tegninger. Det får så være; i vår tid ser det ut til at krenkelser for krenkelsenes skyld er høyeste mote. Nåja, noen må ta ansvar; jeg får begynne på et tegnekurs. Det kan ta tid før krenkelsene blir klare til offentliggjøring.

Epilog

Ja, det skal være lov å krenke andres følelser, også religiøse følelser. Nei, det at man har lov til å krenke andre, betyr ikke at man bør gjøre det. Nei, det er ikke bra å være nyttige idioter for dem som vil provosere frem hat, splid og vold blant Europas innbyggere.

Charlie-Hebdo-c-est-de-la-merde---

Eksempel på akseptabel og uakseptabel satire og krenkelse i Europa.

Charlie Hebdo presenterte, som en kommentar til drap på muslimer i Egypt, en forside på bladet der en muslim holder Koranen beskyttende opp foran seg mens kulene går rett igjennom boken og dreper ham. Kommentaren til tegningen lyder: «Koranen er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler.» Dette regnes som akseptabelt. Det regnes som god satire som må tåles, selv om man morer seg over drepte mennesker.

Illustrasjonen over viser en tegner fra Charlie Hebdo som holder et eksemplar av det omtalte nummeret av bladet beskyttende opp foran seg. Kommentaren til tegningen lyder: «Charlie Hebdo er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler.» Dette regnes som uakseptabelt. Den eneste forskjellen er strengt tatt at man i det første tilfellet fleiper med drepte egyptiske muslimer, mens man i det andre tilfellet fleiper med drepte franske ateister. Tegneren av den sist omtalte karikaturen er arrestert av fransk politi.

Lars Refn

Den beste kommentaren og tegningen i Jyllands-Posten?

Tegnet av Lars Refn

Det er ikke alle som tror på troll. Det er forståelig. Det er ikke alle som har evnen til å sanse troll eller som har kontakt med trollet i seg. Trist for dem. For noen år siden trodde heller ikke jeg på troll. Det var før jeg fikk en vidunderlig åpenbaring gitt meg av naboens katt.

Naboens katt er nok ikke en helt vanlig katt. Den er en helt eventyrlig brannete og selsomt stor rabagast av en hannkatt. Han er en vaskekte skogkatt som reker støtt og stadig rundt om i skogen. Han stikker bare så vidt hjemom for å spise litt en gang i blant, mellom alle sine begivenhetsrike streiftog langt til skogs. Jeg føler meg privilegert over at han ga seg tid til å gi meg den fantastiske åpenbaringen, mellom alle hans gjøremål.

Det hadde seg slik at jeg satt ute ved dugurdsleite og nøt vårsola en dag tidlig i april. Med ett ble jeg var at den digre katta satt og stirret på meg med et ufravendt og gjennomtrengende blikk. Det er ikke det at den snakket med meg, langt i fra; katter kan ikke snakke med folk, det vet alle. Fenris, som katta heter, sendte meg, trådløst så å si, en stor og mektig visjon der jeg fikk åpenbart alle dens erfaringer med, og kunnskaper om, troll. Og det var ikke lite! Denne opplevelsen ble grensesprengende og utvidet mitt sinn på så mange måter. Siden har jeg kommet i kontakt med folk og fe som enten har hatt egne trollerfaringer, eller de har hatt trollåpenbaringer lignende den jeg fikk. Kontaktene med andre trollkyndige har gitt kreative og verdifulle resultater.

Trollskolen Aparte er i full sving på tredje året. Interessen for kunnskap om troll, trollogi, er stor og økende i vårt land; skolen har vært en formidabel kommersiell suksess; det er nå så mange som melder seg på kurs ved skolen vår at ventelistene for å komme med på de ulike kursene, er lange som sju vonde år. Og det skulle bare mangle! Mange ønsker naturlig nok å komme i kontakt med troll som i mange generasjoner har vært knyttet til deres familier ved å ha levd nært på dem, uten at de har merket noe særlig til deres nærvær. De har nok ant dem, men først nå har de fått muligheten til å bli satt i direkte forbindelse med dem. Mange har ganske enkelt også et brennende ønske om å komme i kontakt med trollene i dem selv, med sine indre troll.

Allerede Snorre Sturlasson fortalte i sine sagaer hvordan de gamle norrøne gudene mistet sine tilhengere i Norden da Kvitekrist erobret landene og ved det fortrengte det opprinnelige, det sant nordiske i vår kultur. De gamle gudene ble, som Snorre påpekte, ikke borte, de gikk under jorda; gamle guder blir ikke borte, de tar nye skikkelser. De gamle æsene sluttet seg til de andre underjordiske vesenene, slike som ble drevet under jorden av menneskenes manglende tro for uminnelige tider siden. I de tusen årene som har gått siden den gang, har æsene, i trolls skikkelse, pleid en omfattende kontakt med ulike mennesker, helst slike som har et svært åpent sinn.

Det er verdt å understreke at det ikke bare er hedninger og sjamaner som har hatt kjenning med troll. Også tidligere prester og biskoper, sågar også en og annen imam, skal ha bekjent, etter gode, men ubekreftede rykter, etter at deres aktive prestegjerning har vært et tilbakelagt stadium, og de har følt et behov for å stå frimodig frem i sin nærmeste krets, at de har hatt sine egne erfaringer med tusser og troll gjennom et langt liv i åndelig tjeneste, både med slike troll som romsterer rundt ute i verden og med dem som romsterer i den enkeltes eget sinn. Trollene har selvfølgelig hengt med i utviklingen; i vår tid kan vi møte troll på nettet også, såkalte nettroll er ikke et ukjent fenomen nå om dagen; de er som kjent til å bli tussete av! Nei, trollene vil nok alltid være med oss, de henger med på utviklingen.

Arbeidet med en systematisk opplæring om tusser og troll har kommet langt i vårt land. Trollskolen Aparte forbereder nå en større seanse med trollmediet Balder Aasgaard. Seansen vil finne sted på Telenor Arena lørdag 13. desember klokken 13.00. Inngangsbillettene vil koste 13.000,- kroner per stykk. Halv pris for barn under 13 år. Et røverkjøp! Vær ikke tussete og gå glipp av denne muligheten! Det kan fort bli utsolgt! Mediet Balder vil hjelpe trollsøkende mennesker, slike som har et fritt og åpent sinn, som har kontakt med barnet i seg, med å få kontakt med sine indre troll.

Trollskolen har i lengre tid forsøkt å engasjere en kongelig eller adelig person, eventuelt en eller annen vanlig kjendis, kanskje en operasanger eller komiker, for eksempel Otto Jespersen, som selv har en ikke ubetydelig innsikt i trollenes anatomi og historie, til å bli skolens høye beskytter. Dette har ikke lyktes så langt. Imidlertid er vi i ferd med å etablere et samarbeid med engleskolen Astarte. Trolig vil skolene fusjonere under navnet Aparte Astarte – skolen for møter i hverdagen med tusser, troll, skrømt og bevingede vesener. Allerede i dag finnes det trollavdelinger ved mange barnehager. Arbeidet med å utvikle en egen tussete pedagogikk for grunnskolen er i gang. Vi håper på sikt å kunne etablere et eget fakultet ved Universitetet i Oslo.

SAM_1427

FOTOBEVIS: Troll er ikke så store som det er vanlig å anta, når de opptrer i en ham som mennesker kan sanse. Et brøkdelssekund før dette bildet ble tatt, så denne lille padden ut som et helt vanlig lite troll. Troll er gode hamskiftere. Og utrolig raske!

Evangeliet etter Lukas anno 2014

En mann var på flukt i det krigsherjede Syria. Da falt han i hendene på tre røvere som het Bashar al-Assad, Al-Qaida og Saudi-Arabia. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en politiker fra Fremskrittspartiet kom samme vei. Han så den skadde syreren, men gikk utenom og forbi. Han tenkte at det ville bli veldig kostbart å ta syreren med hjem til Norge for å hjelpe ham. Dessuten kunne det hende at syreren var muslim, og dermed fremmedkulturell; kanskje kunne han begynne med snikislamisering om han ble frisk? Så kom en politiker fra Høyre. Også han gikk rett forbi. Han tenkte at det ville bli veldig kostbart å hjelpe en så skadet mann, da var det bedre å bruke den norske statens penger på å gjøre de rikeste nordmennene enda rikere.

Men en libaneser som var på reise, kom også dit hvor den hardt skadde mannen lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, stelte sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen forsiktig inn i den gamle bilen sin og tok ham med til et overfylt sykehus i Beirut og pleiet ham der.[i]

«Vel har mitt land, som er et fattig land, revet i stykker av militære styrker under ordre fra politikere fra Syria og Israel, allerede tatt i mot over en million syriske flyktninger, men vi må klare å ta vare på alle som trenger hjelp,» tenkte den barmhjertige libaneseren. «Dessuten har min gud pålagt meg å hjelpe alle som er i nød. Herren sier: dere skal gi de sultne mat, de tørste noe å drikke, ta i mot fremmede, kle dem som er uten klær, stelle de syke og besøke dem som har havnet i fengsel. Det dere gjør mot disse, det gjør dere også mot meg.[ii] For slik er det med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død, som Jesu bror Jakob så riktig skrev.»[iii]

Budskapet til en rik kristen nasjon er at den av disse tre som gjorde det rette, var han som viste barmhjertighet. «Gå du og gjør som han.»[iv]

[i] Lukas 10, 30-37

[ii] Matteus 25 35-40

[iii] Jakob 2, 17

[iv] Lukas 10, 37

SAM_1426

De pågående krigshandlingene mellom Gaza og Israel viser behovet for å tenke nytt om hvordan konflikten kan løses. Løsningen ligger i å på radikalt vis sette barnas behov for et godt og trygt liv foran foreldrenes religionsfrihet.

Gud bor ikke i bøker. Religiøse skrifter, som Tanach, Bibelen, Koranen, Avesta og Bhagavadgita, inneholder ikke guds ord, de inneholder menneskers religiøse søken; skriftene er menneskers tanker om gud. Du finner ikke gud i en bok. Gud har ikke skrevet noen bok, gud er ikke opphavet til noen bok, de religiøse skriftene er skrevet av mennesker. Noen kristne bibler har påskriften «Guds ord». Bibelen inneholder menneskers ord, ikke guds ord. Å gjøre mennesker til gud, er en krenkelse av gud, det er blasfemi.

Gud er tenkt som menneskets opphav, derfor er det i mennesket du må søke gud. Du må søke i ditt eget hjerte og i ditt eget sinn. Der bør du finne at gud er godhet, at ondskap, først og fremst det å ikke ta vare på barna, er en vederstyggelighet for gud.

Gud er noe annet

Gud har mange navn og tilbes i mange religioner. Gud er ikke jødedommens Jahve; gud er ikke kristendommens Gud; gud er ikke islams Allah; gud er ikke zoroasterismens Ahura Mazda; gud er ikke hinduismens Shiva eller Vishnu. Gud er noe annet. Gud er den gud er. Gud er gud. Hva gud er, det vet vi ikke, men vi kan hver i sær danne oss en forestilling om det guddommelige. Den forestillingen vi danner oss, forteller lite om gud, men den forteller mye om oss selv.

Den blasfemiske forestillingen om at drap er etter guds vilje

I Tanach, Det gamle testamentet, som er en boksamling som er viktig i alle de tre monoteistiske religionene med opphav i Midtøsten, jødedommen, kristendommen og islam, finner vi mange ulike og motstridende bilder av gud. I noen fortellinger, som i Jona, hører vi om en mild og overbærende gud, en gud med humor, storsinn og vennlighet. En koselig gud som vil det beste for alle. En gud som vil bruke Jona for å redde mennesker, ikke for å fordømme eller straffe dem.

I andre fortellinger hører vi om en hensynsløs gud som gir et landområde der det allerede bor mange mennesker, til en annen menneskegruppe. Ikke bare det, det fortelles at guden ga sitt foretrukne folk ordre om å erobre landområdene og massakrere dem som allerede bodde der; alle, menn, kvinner og barn, skulle hensynsløst hogges ned.

I disse fortellingene møter vi menneskers forestillinger om en gud som er grunnleggende ond, som i Josva 6,21, der man forestiller seg at gjerningene som utføres av mennesker, mot mennesker, er etter Jahves/Guds ønske: «Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler, slo de med bann og hogg ned med sverd.» Disse fortellingene finner vi i Tanach, og dermed også i Bibelen. Tanach, eller Det gamle testamentet, blir regnet som et hellig skrift av jøder, kristne og muslimer. Heldigvis har neppe alle de beskrevne grusomhetene i Bibelen funnet sted, men at religiøse mennesker kan få seg til å tro at den slags er etter guds vilje, er, mildt sagt, egnet til å bekymre. Det viser at de intet har forstått om hva gud er.

Det kanskje mest tragiske er at disse ugudelige fortellingene fortsatt i dag brukes som motivasjon for at en gruppe mennesker har kunnet fordrive og undertrykke en annen gruppe, som allerede bodde på «deres» innbilt gudgitte område. Fiksjonen om at gud gir noen rett til å fortrenge andre fra deres boliger, deres land, deres liv, til å undertrykke andre, til å mishandle barn, er grunnleggende blasfemisk. Det er en hån mot gud.

Et barn er ikke et begrep

Noen sier at et barn er en jøde. ‘Jøde’ er et begrep. Noen sier at et barn er en muslim. ‘Muslim’ er et begrep. Noen sier at et barn er en kristen. ‘Kristen’ er et begrep. Et barn er ikke et begrep. Et barn er et barn.

Tre urealistiske løsninger på konflikten

Konflikten i Midtøsten om Palestina/Israel har to anerkjent umulige løsninger. Den ene løsningen er en tostatsløsning. Det palestinske området er så infiltrert av illegale israelske bosetninger at det er umulig å etablere en stat der. Tostatsløsningen er umulig.

Den andre løsningen er en enstatsløsning. Motsetningen mellom palestinere og israelere er så uforsonlig at de umulig kan leve i samme land i fred, som to atskilte folkegrupper, side om side. Til det er det gjensidige hatet og mistenksomheten mellom dem for sterk. Derfor er det behov for en tredje løsning, en løsning som ivaretar barnas beste på en god måte, men også denne tredje løsningen er urealistisk, ikke bare er den urealistisk, den er hinsides hvordan vår verden kan fungere, likevel er det en god løsning. Den tredje løsningen ligger i å sette barna i fokus, å underordne de voksnes religionsfrihet barnas behov for en trygg oppvekst i fred.

Halvparten av alle voksne jøder i Palestina og Israel må konvertere til islam. Halvparten av alle muslimer i Palestina og Israel må konvertere til jødedommen. Jøder kan bare ha rett til å gifte seg med muslimer. Muslimer kan bare ha rett til å gifte seg med jøder. Barnas religiøse tilhørighet bør bestemmes av mødrenes religion. Barn av jødiske mødre blir jøder. Barn av muslimske mødre blir muslimer. Alle jødiske barn vil ha muslimske fedre. Alle muslimske barn vil ha jødiske fedre. Alle foreldre vil det beste for sine barn, uansett hvilken religion barna måtte ha. Halvparten av mødrenes barnebarn, sønnenes barn, vil tilhøre en annen religion enn farmødrene selv. Bestemødre vil det beste for sine barnebarn, uavhengig av hvilken religion de måtte ha.

Denne løsningen vil også garantere at det til en hver tid vil være like mange jøder som muslimer i Palestina/Israel. Denne løsningen vil krenke den enkeltes religiøse frihet, men retten til fritt å velge religion er kun en menneskerettighet, det er ingen hellig rett. Bare å sørge for barnas ukrenkelighet, bare det å ta vare på barna på best mulig måte, er et hellig kall.

Denne løsningen er helt urealistisk, men ikke mer urealistisk enn de to andre umulige løsningene. Denne løsningen er den minst umulige av tre urealistiske løsninger. I solidaritet med innbyggerne i Palestina/Israel, kan man innføre et verdensomspennende forbud mot å oppdra barn til fedrenes religion, eller, enda bedre, innføre et forbud mot å oppdra barna til foreldrenes religion. Den nye religionsfriheten kan bli oppfattet som det å fritt velge hvilken religion (eller livssyn) en vil oppdra barna til, så lenge det ikke er til ens egen.

Terroristene

Begrepet ‘terrorisme’ brukes ofte i forbindelse med konflikten mellom palestinere og israelere. Terrorisme defineres ved sitt formål. Terrorismens mål er å skape frykt i en gruppe mennesker. Hamas sender sine ‘dumme’ raketter mot mål i Israel med det formål å skape frykt, død og ødeleggelse blant israelerne. Hamas er dermed en terrororganisasjon.

Det israelske regimet sender sine ‘intelligente’ bomber og raketter mot mål i Gaza. Formålet er å skape frykt, død og ødeleggelse blant palestinere. Det israelske regimet er dermed et terrorregime.

Hamas og Israels regjering tar ikke vare på barna

Hamas vet at deres ‘dumme’ raketter rammer blindt. De vet at de like gjerne kan treffe et barn som at rakettene relativt harmløst ramler ned på et jorde. Rakettene er uansett en skremmende opplevelse for israelske barn. Barna blir skadet av rakettene. Hamas tar ikke vare på barna. Hamas er en gudløs organisasjon. De krenker det helligste av det hellige.

Det israelske regimet vet hvor deres ‘intelligente’ raketter rammer. De vet at en del av ofrene er barn. Mange barn har blitt traumatisert, skadet og drept også i denne runden med krigshandlinger. Det israelske regimet tar ikke vare på barna. Regimet er et gudløst regime. Det krenker det helligste av det hellige.

Guds bud: Ta vare på barna!

Om det finnes en gud, om det kan finnes en gud, er uten betydning. Menneskets guddommelige oppdrag ligger uansett i å ta vare på barna. Også i utviklingslæren ligger dette kjernepunktet, å få barn og å ta vare på dem til de kan klare seg selv; å ta vare på barna frem til de når voksen alder, det er den eneste gode og rasjonelle meningen med livet.

Om man har fullført sitt oppdrag, og har gjort sitt for å ta vare på barna, da, og bare da, kan man på den siste dagen i livet se evigheten fortrøstningsfullt i møte.

 

SAM_1370

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.