Category: Moral


Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne som peker mot en rik erfaring i formulering av virksom propaganda. Imidlertid undergraves det hele av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet og destruktive siktemål.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende artikkel, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere, fossile selskap og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører noen av de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, som er landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En fantasiverden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. De raskt voksende byene var i ferd med å kveles av forurensningen fra all hestemøkka, overgangen til bruk av biler løste det problemet, men etter hvert ble den kvelende forurensningen fra bilenes eksos, et vel så stort problem som møkka fra hestene.

Som han noe overflatisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land, var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt, koste hva det koste vil. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, så lenge de er drivverdige, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om hvorvidt Norge og Jorda skal fortsette å være et sted der liv er mulig.

Hva kan grunnen være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, kan være, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten, som er et flott produkt basert på olje, som flyter rundt i havet, er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hans beste argumenter for fortsatt uhemmet utvinning og forbruk av norsk olje og gass, er ikke annet enn sentimentalitet; vi kan takke den fortidige utvinningen av fossile brensler for noe av vår velstand, derfor må vi fortsette med olje- og gassvirksomhet i stor skala.

I Buddhas fortelling «Flåten» hører vi om en mann som bygger en flåte for å komme over en elv. Etter at han godt og vel har krysset elven på flåten sin, står han overfor et dilemma; skal han av takknemlighet over den hjelpen han har fått av flåten, bære den med seg, eller skal han ganske enkelt la den ligge? Det fornuftige er selvfølgelig å la den ligge, han trenger den ikke lenger. Sånn er det også med de fossile, ikkefornybare ressursene; de har bragt oss en del av den velstanden vi har i Norge i dag, beregnet til sju prosent, men for framtida vil vi klare oss best om vi avvikler det meste av norsk olje- og gassvirksomhet.

SAM_3140 (2)

Vil det fortsatt være liv laga på Jorda?

Reklamer

Vi kan alle spekulere på hva som er Norges viktigste verdier. Kan det være brunost, helgefylla, kristendommen, olja, vannkrafta, eller rett og slett vår vilje til å bidra til at vår klode vil være et sted der det er mulig å leve gode liv også for kommende generasjoner, som er den viktigste norske verdien?

I Dagsavisen 31. august 2017 har administrerende direktør i Norsk olje og gass, og tidligere fiskeriminister, finansminister og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen en debattartikkel med tittelen «Våre viktigste verdier». I artikkelen foretar han noen gode retoriske grep som viser både vidd og polemisk evne. Hans imponerende CV skulle borge for en sterk logos, likeså hans kompetente formuleringsevne. Imidlertid undergraves dette av artikkelens argumentative ensidighet og dermed blir forfatterens etos skadelidende. Hans sterke patos i det avsluttende avsnittet fungerer i den grad man ikke har øynet artikkelens innholdsmessige ensidighet.

 

Indremisjon

Om man betrakter den korte og fyndige artikkelen som en argumenterende tekst, er den tålelelig vellykket i sin ensidighet. Oppfattes den derimot som en drøftende tekst, faller den hjelpeløst igjennom; saklighetsnivået er ikke imponerende høyt, artikkelen er nok mest beregnet på «menigheten», de allerede frelste, den er til indremedisinsk bruk for fossil-politikere og andre.

I første avsnitt av teksten er Schjøtt-Pedersen vittig ved at han raskt berører de mer absurde forslagene til svevende norsk verdier, «brunost, fellesdusj og KRLE-faget», og hopper elegant over til de harde materielle verdiene, landets naturressurser. Så sveiper han kort og overflatisk innom handelshistorien og trekker fram norsk salg av tørrfisk til Italia og trelast til store deler av Europa. At den forserte nedhoggingen av skogområdene på Sør- og Østlandet førte til varig skade på norsk natur nevner han ikke, hadde artikkelen vært en modig og «objektivt» drøftende artikkel, så måtte han naturlig nok kommet inn på også den siden av salget av norsk tømmer.

 

En verden uten arbeidskraft

Videre svirrer han innom naturressurser som bly, kobber og jern. Her kunne han eksempelvis i rettferdighetens og balansens navn, ha nevnt bruken av bly i bensin, en bruk som førte til sterk forurensning av verdens byer med tilhørende overdødelighet og store helseproblemer for befolkningen. Som han noe overfladisk og lettvint påpeker, brakte vannkrafta «Norge ut av fattigdom. Oljen løftet oss inn i rikdom». Her kunne han for ordens skyld nevnt at det skulle atskillig hardt arbeid fra norske arbeidsfolk til for at vannkraft og olje skulle kunne anvendes som energikilder. Det er litt pussig dette, at arbeidsfolk er fraværende i en fordums arbeiderpartimanns bilde av virkeligheten. Naturressursene som skaper verdier av egen kraft? Det trengs tilsynelatende ingen arbeidskraft i Schjøtt-Pedersens fantasiverden.

 

Kvinnenes verdiskaping

En gammel myte, som den godeste direktøren knytter an til, er at det først og fremst var olja som ga Norge det store økonomiske løftet i etterkrigstida og fram til i dag. Det var en helt annen naturressurs som skapte langt større verdier i Norge i siste halvdel av forrige århundre enn olje og gass, og fortsatt gjør det i dag. Det helt avgjørende for velstandsutviklingen i vårt land var at kvinner i stadig sterkere grad tok del i arbeidslivet. I tillegg var selvfølgelig arbeidsinnvandringa også viktig for verdiskapingen. «Inntektene» fra kvinners arbeid «er basis for Norges velferd» i større grad enn olje- og gassvirksomheten. Og noe av det flotte med kvinner som ressurs, er at de utgjør en fornybar ressurs.

 

Full gass!

«Over halvparten av olje- og gassressursene ligger igjen der ute» under havbunnen, skriver den fordums politikeren. For ham finnes det ikke noe alternativ til det å kjøre på og fortsette å utnytte ressursene til de er tømt. Utnyttelse av naturressursene gir verdier og skaper arbeidsplasser, uten tvil, men med de klimautfordringene vi står overfor i dag, utfordringer som Schjøtt-Pedersen velger å ignorere helt, de passer ikke inn i hans anliggende, han drøfter jo tross alt ikke, han propaganderer for sin virksomhet, er vi tvunget til å vurdere alternativ til å fortsette å ensidig satse på de næringene han representerer.

De arbeidsplassene som kommer til å gå tapt i den sektoren Schjøtt-Pedersen representerer, bør vi ikke bekymre oss alt for mye over. I framtida vil det bli behov for svært mye arbeidskraft for å rydde opp etter alle naturkatastrofene som kommer som en følge av klimaforandringene, forandringene som blant annet er en følge av ukritisk og ødslende bruk av fossile brensler, en bruk som fører til store utslipp av klimagasser. I tillegg skal vi også i framtida gjøre nytte av ulike energikilder, men da fortrinnsvis fornybare energikilder som fører med seg atskillig mindre forurensning enn bruken av kull, olje og gass. Ikke minst skal kvinner og menn fortsette å jobbe og ved det skape verdier.

 

Livet på Jorda har en verdi i seg selv

«Det gjenstår store muligheter for Norge. På land, til havs, og på havbunnen. Vi kan velge å gripe mulighetene, eller vi kan å (sic) la dem ligge. Det er et viktig veivalg som vil bestemme om Norge skal være det Norge kan være.» Hva direktøren for Norsk olje og gass vil at vi skal velge, er åpenbart, han har bare pekt på en mulighet; han vil at vi skal fortsette å slippe ut store mengder klimagasser. Problemet, som han overser, er at dette handler ikke bare «om norske verdier», det handler om Norge og Jorda skal fortsette å være en levelig plass i verdensrommet.

Hva grunnen kan være til at han ikke ser noen alternativ til å øke forurensningsnivået, annet enn at han er lojal mot sitt nye «parti», kan vi bare spekulere over. Kanskje han er av dem som ikke tror på at klimaendringene og all plasten som flyter rundt i havet er menneskeskapt?

Hvorom allting er: Om man betrakter en elg og kun er i stand til å fokusere på dens frampart, så oppdager man fort at den eter, men man får ikke med seg at den driter. Sånn er det også med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

SAM_0951

Donald Trump kan i mange sammenhenger virke noe unormal, men i forhold til den siste skandalen, hans skryt av å ustraffet kunne begå overgrep mot kvinner, viser at han, i denne sammenhengen, er en normal representant for sin klasse.

Donald Trump skryter av å ha begått overgrep mot kvinner, fordi han som kjendis og milliardær kan slippe unna med overgrep rettet mot folk som ikke tilhører den samme klassen som ham selv. Skrytet var ikke ment for allmenheten, saken er politisk pinlig for ham, men denne gangen legger han ikke skylden for det hele på «de liberale mediene», han bruker en annen strategi. Forsvaret hans går enkelt og greit ut på å påpeke at Bill Clinton også har begått overgrep mot kvinner. Og da tenker jeg ikke på alle de tahitiske kvinnene Clinton har ødelagt livet for ved å sørge for å ødelegge Tahitis landbruk og dermed ta fra dem livsgrunnlaget deres.

Et forsvar som går ut på å påpeke at «det er ikke bare jeg som gjør sånt», er relativt umodent, men for den del har Trump helt rett i dette tilfellet. Representanter for overklassen har til alle tider begått grove overgrep mot resten av befolkningen; voldtekt, mishandling, tyveri, drap, tortur… Og de slipper normalt også unna med forbrytelsene de begår. Vi husker muligens alle overgrepssakene rettet mot Dominique Strauss-Kahn, bare for å nevne en overgriper til? Vi har registrert at ledende (mannlige) politikere og næringslivsfolk i blant annet Frankrike og Italia holder det å være noen store grabukker og «ta for seg» av kvinner fra andre sosiale lag, for å være normalt og en ære.

Menn (og kvinner) med makt, misbruker som regel makten de har, overfor resten av befolkningen, på den ene eller andre måten, uansett om de sitter på toppen av et demokratisk eller udemokratisk regime, uansett om ideologien i landet de har innflytelse i er kapitalistisk eller kommunistisk, uansett hvilken religion de måtte bekjenne seg til. Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsette å være, så lenge verdier og makt er ujevnt fordelt.

Det er en grunn til at så mange i Norge kan føre slektslinjer tilbake til Olav den hellige; det er en grunn til at så mange i deler av Asia har Djengis Kahn som en av sine forfedre, med sammenligning for øvrig.

DSC00155

verdiskaping

Ved det «uregulerte», markedsøkonomiske alternativet (A1), vil, etter teorien, den totale verdiskapingen være større enn ved andre alternativ. Samtidig vil en markedsøkonomi, som reguleres slik at de rikeste får fri adgang til å berike seg på samfunnets/naturens ressurser, føre til en gradvis utarming av flertallet av befolkningen (A2). På sikt vil de fleste ha havnet i en situasjon der de er permanente gjeldsslaver uten utsikter til noen gang å kunne klare å håndtere gjelden. Demokratiet vil ved det i praksis være avskaffet; et slavesamfunn kan ikke ha et funksjonelt demokrati for andre enn et lite mindretall av befolkningen.

I en kapitalisme der det settes nødvendige begrensninger på de rikestes muligheter til å forsyne seg av verdiskapingen (B1), vil gapet mellom de rikeste og resten av befolkningen (B2) fortsatt øke, men alle vil ha en velstandsutvikling. Derfor er en regulert moderat blandingsøkonomi å foretrekke fremfor markedsøkonomi. Selv om gapet i andelen av verdiskapingen til de rikeste og folk flest vil øke, vil alle være relativt økonomisk selvstendige og demokratiet vil kunne bestå.

Imidlertid er ingen av de to alternativene bærekraftige. Forbruket, og dermed også verdiskapingen, må ved et «grønt skifte» reduseres for alle (C1 og C2) i den rikeste delen av verden. De rikestes formålsløse luksusforbruk er en unødvendig belastning på miljøet, og må på sikt fases ut. Linje C1 og C2 vil på et tidspunkt møtes og vi vil da ha et egalitært og demokratisk samfunn med et bærekraftig forbruk.

* Avstanden mellom øverste og nederste linje av samme farge, viser den andelen av den totale verdiskapingen som tilfaller den rikeste andelen av befolkningen ved de ulike alternativene.

Det har skapt sjokkbølger i Europa at den republikanske presidentkandidaten har uttalt at det ikke er noen selvfølge at USA vil komme sine allierte NATO-partnere til hjelp, om de skulle bli angrepet av Russland, eller av andre land for den sakens skyld. At man lar seg sjokkere av en slik uttalelse viser at man trenger en realitetsorientering.

Verden var etter den andre verdenskrigen preget av den kalde krigen. Den kalde krigen har vært forstått som en Vestens kamp mot kommunismen, det er imidlertid en mangelfull forståelse, det er bare en del av historien. Da den amerikanske regjeringen innledet den kalde krigen, var siktemålet primært å ivareta amerikanske næringsinteresser, mer presist; siktemålet var å ivareta interessene til de amerikanske storkonsernene. Etter den andre verdenskrigen har amerikanske regjeringer, amerikansk etterretning og landets militære styrker, undergravet regjeringer i mer enn 50 land. Påskuddet har ofte vært å skulle bekjempe kommunismen, men drivkraften har vært å slå tilbake begrensninger for amerikanske storkonserns virksomhet i landene. Listen over eksempler er lang, her bare noen: Haiti 1915-34, 1994; Iran 1953; Guatemala 1954; Indonesia 1967; Chile 1973; Afghanistan 1979-1989, 2001; Irak 2003. Innblandingen i de to sistnevnte landene skapte terrororganisasjoner som al-Qaida og IS.

Oppsummeringen av Norges bidrag til Afghanistan-krigen viser at det eneste norske styresmakter har lyktes med som en følge av norske militæres deltakelse i krigen, er å ha vist at de er en pålitelig alliert for den amerikanske regjeringen og det amerikanske næringslivet. Ikke minst har forbruket av militært materiell, innkjøpt for en stor del fra amerikansk våpenindustri, og bestillingen av, for Norge, ubrukelige jagerfly, understreket at «vi» støtter opp om USAs næringsliv, hvilket vi alltids kan håpe styrker sannsynligheten for hjelp i tilfelle krise eller krig. Å tro at vi som bor i Norge med det er garantert hjelp fra regimet i USA, vil imidlertid være naivt. For å si det med en liten vri på Clintons gamle slagord: It’s the money, stupid! Og ikke sentimental lojalitet, som styrer vår store alliertes handlinger. Men som det også heter: Det er von i hengande snøre; vi kan alltids håpe på hjelp om vi skulle trenge det.

I en tilspisset situasjon vil, under Donald J. Trump som under en hver annen amerikansk president, vil det være «USAs interesser» som vil være avgjørende for om Norge, eller andre allierte, får hjelp fra USA. I denne sammenhengen er det vesentlig å peke på at «USAs interesser» ikke handler om den amerikanske befolkningens interesser, men de amerikanske røverbaronenes økonomiske interesser, om de økonomiske interessene til folk som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Charles og David Koch, Mitt Romney og Trump selv.

Vi kan altså håpe på at amerikansk våpenindustri vil gå inn for amerikansk støtte til Norge om vi skulle trenge det, men sikre kan vi ikke være. Det er, som det heter, bunnlinja som teller; hva vil amerikansk næringsliv være tjent med?

Den herskende klasse i USA bruker helst bare den første delen av musketerenes slagord: Alle for en! Alle for USA! Eller ganske enkelt: USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA!

Eller mer presist: Alle for de multinasjonale amerikanske konglomeratene.

Heartfield

I Bibelen kan vi lese om frosker og andre landeplager, Arnulf Øverland pekte på kristendommen som den tiende landeplagen, i vår tid har enkelte pekt på islam som den ellevte landeplagen. Kanskje er det på tide å peke på den tolvte landeplagen: kapitalismen.

I Bibelen kan vi lese om de ti landeplagene som Gud sendte over Egypt etter at Han selv hadde forherdet faraos hjerte slik at han ikke skulle sette Guds utvalgte folk fri. Gud hadde tatt den frie viljen fra farao, gjort ham til en viljeløs marionett for sine egne planer, og straffet ham deretter for at han handlet slik Gud ville at han skulle handle. Hva etikken i en slik fremgangsmåte måtte være, kan vi diskutere en annen gang, men dette tar seg ikke godt ut på Guds CV.

De ti landeplagene var blodig vann, frosker (!), mygg, klegg, kvegpest, byller, hagl, gresshopper i store svermer, stummende mørke og at det førstefødte barnet til alle egyptere skulle dø, altså massedrap som hevn over sakesløse egyptere fordi farao viljeløst fulgte Guds vilje. Den som kjenner norsk kulturhistorie godt, vet at dikterhøvdingen Arnulf Øverland lagde en oppdatert versjon av den tiende landeplagen. I hans versjon er den tiende landeplagen kristendommen: «Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok.» Resten er, som det heter, historie.

Øverlands angrep på kristendommen førte selvfølgelig ikke til dens fall, men bidro til en moderering og humanisering av det kristne budskap, slik det i dag fremstilles fra i alle fall en del predikanters side. Som kjent har enkelte predikanter i vår tid utropt en ellevte landeplage og den plagen skal i følge dem være islam. Disse predikantene, som både finnes i religiøse og sekulære miljøer, forsøker, med bristende kunnskaper, å sette søkelys på de meste negative sidene ved islam. På et nivå er deres angrep en gjentagelse av Øverland sitt, slik han fremførte det for 85 år siden. Som ham mener de å angripe de mørke sidene ved en religion, men de klarer ikke å gjøre det uten samtidig å avdekke mørke sider ved sin egen sjel.

Noe av angrepene på islam handler om det forstokkede mørke som ligger over en del muslimers religiøse tro og virkelighetsoppfatning, og dermed kunne innholdet i «islamkritikernes» retorikk hatt en viss interesse som noe annet enn uttrykk for det mørke de islamofobe selv lever i. De kunne eksempelvis i redelighetens navn samtidig rettet søkelyset mot det tilsvarende mørket som enkelte kristne menigheter beklageligvis fortsatt befinner seg i, og ikke bare dem, dette mørket finnes også i enkelte relativt sekulære miljøer.

I Dagsavisen for 21. juli har Nils August Andresen, redaktør for Minerva, bladet for dem som har liberalkonservative bjelker i øynene, en artikkel der han tar for seg retorikken til to kvinner ved navn Hege: Ulstein, sentrumsorientert journalist i Dagsavisen og Storhaug, ytterliggående statslønnet produsent av fordommer mot islam og muslimer. Ikke uventet er hans oppgjør med Storhaug mest med for balansens skyld, det bærer da også preg av en ren pliktøvelse.

Oppgjøret med Ulstein følger forutsigelige mønstre. At hun peker på strukturelle årsaker til ekstremisme faller Andresen tungt for brystet. At det i våre vestlige samfunn finnes sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk, bestrider han ikke, men han er selvfølgelig blind for at disse forskjellene først og fremst har strukturelle årsaker. Samfunnsstrukturene sørger for at klassetilhørighet blir reprodusert. Ønsket om å sikre privilegiene for seg selv, egen gruppe og egen slekt er noe av bakgrunnen for at det politiske miljøet han tilhører ønsker å bygge ned velferdsordninger, overføre enda mer av verdiskapningen i samfunnet til dem som har mest fra før, og sørge for at forholdene for innvandrere er såpass besværlige at de vanskelig kan bli en del av den etablerte overklassen i Europa.

En ting har Andresen rett i, han skriver: «Vi står overfor komplekse problemstillinger, og komplekse årsaker til radikalisering.» Til det er å tilføye at så lenge han ikke øyner de strukturelle og borgerlig-ideologiske årsakene til at vår virkelighet er som den er, så vil han slite med å se det store bildet.

Når han som siste setning i sin artikkel skriver at vi må huske på «at det er ti av (landeplagene)», kan vi undres over om han med det vil minne oss om de plagsomme froskene egypterne slet med, eller de plagene han selv trekker frem. Det er grunn til å frykte at han ikke sikter til den tiende landeplagen Øverland trakk fram; kristendommen. Eller sagt på en annen måte; vår egen kultur og dens tilkortkommenhet; det klassesamfunnet vi lever i; eller for å si det med ett ord: kapitalismen. Men å problematisere kapitalismen har aldri vært Minervas anliggende. Troen på kapitalismens fortreffelighet er miljøet av de liberalistiske og konservative ideologers fremste trosdogme.

20160622_160715

Ikke akkurat Minervas ugle.

«Minervas ugle flyr først i skumringen» skrev G. W. F. Hegel.

Med det mente han at vi først forstår det som skjer etter at det har skjedd. Det er først da vi meningsfullt kan analysere den virkeligheten vi lever i.

Det er ikke valget av reisemetode, forurensende eller miljøvennlig, som er den sentrale utfordringen. Utfordringen er å ta det riktige valget – og det er å bli hjemme.

En miljøvennlig politiker tar drosje hjem etter å ha deltatt i et debattprogram på NRK, og får kritikk for sin bruk av lite miljøvennlig transportmiddel. En annen miljøvennlig politiker har en vanlig bil som blir drevet av fossilt brennstoff, og får kritikk for sitt lite miljøvennlige kjøretøy. En miljøvennlig politiker tar sykkel til jobben, og blir latterliggjort for sitt «politisk korrekte» valg av fremkomstmiddel. To miljøvennlige politikere tar toget til Spania, og blir latterliggjort fordi de har brukt ferietiden sin på å reise med tog i stedet for å ta fly. En miljøvennlig politiker tar flyet til USA, og blir kritisert for ikke å ha gått på vannet hele veien over Atlanterhavet.

Vi kan oppsummere med at uansett hva politikere som tar vår tids miljøutfordringer alvorlig, velger av transportmidler, så vil de bli kritisert nord og ned for sitt valg. Dette er selvfølgelig ikke fordi deres kritikere er en gjeng uansvarlige kverulanter, tvert i mot; kritikken er i alle tilfeller helt betimelig. Feilen de ansvarsbevisste, miljøvennlige politikerne gjør, er at de reiser. Det bør de slutte med; å reise er under en hver kritikk. De bør holde seg hjemme. Og det gjelder ikke bare dem.

Aldri før har vi reist så fort, og aldri før har vi tilbrakt så mye tid på reise. All denne reisingen er hensiktsløs, uansvarlig, bortkastet og moralsk forkastelig. Både de miljøvennlige politikerne, og deres lite miljøvennlige kritikere, bør ta seg sammen og slutte med all reisingen. Det beste er selvfølgelig til en hver tid å bli hjemme.

Dessuten er en reise ikke noe annet enn en omvei hjem.

Helsinki 2009

Samfunn der næringslivet ikke blir styrt av demokratiske regjeringer, men av noen få konsern, er ikke preget av frihet, de er preget av monopolenes diktatur. Ayn Rands tilhengere prediker frihet, men fremmer ufrihet.

I Dagsavisen for 2. mars 2016, har Vegard Martinsen nok et innspill i debatten om Ayn Rands fiksjonslitteratur, en dystopisk fiksjonslitteratur med et svært politisk tilsnitt. Disse fiksjonene har inspirert tenkningen til en rekke mennesker med tilknytning til nasjonalkonservative og utrerte markedsliberalistiske politiske miljø. Måten disse argumenterer på viser en forenklet virkelighetsoppfatning, der det bare er plass for absolutter og ekstreme motsetninger, så også med Martinsens argumentasjon.

I sin debattartikkel «Rand, egoisme og altruisme», skriver Martinsen at altruismen er «et ideal som er umulig å følge», og det har han helt rett i. I alle fall når man, som ham, karikerer altruisme og gjør det til en absolutt størrelse. Om man vektlegger altruisme og empati, som inspirerende for egne handlinger, så har man normalt ingen illusjoner om å kunne, eller ville, opptre helt og holdent selvutslettende altruistisk, ei heller at man er i stand til fullt ut å forstå det som rører seg i et annet menneske. Målet for Martinsens angrep, er en ikkeeksisterende ekstrem altruisme; han kjemper mot vindmøller. Like umulig som en absolutt egoisme, er en absolutt altruisme.

Den umulige kampen mot det umulige

Martinsen skriver altså selv at om man følger altruismen som et ideal, så følger man «et ideal som det er umulig å følge», men det virker ikke helt som han klarer å forholde seg til det han selv skriver. Fra tanken om det å forsøke å følge dette idealet, som det er umulig å følge, gjør han et umotivert sprang over til en konklusjon om at man, av den grunn, må være «umoralsk for å leve godt», om man rent faktisk følger dette idealet som det er umulig å følge. Videre springer han sømløst videre til en påstand om at «moral da blir uforenlig med et godt liv». Da han er av den oppfatning at altruisme er roten til alt som er vondt og ekkelt i verden, lander han på konklusjonen om at «(a)truismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger». Hans korte resonnement henger over hodet ikke sammen, men han har helt rett i at det å «fremme umoralske handlinger» «opplagt (er) skadelig». Men bevist noe, eller sannsynliggjort noe, det har han ikke klart.

Den verdige og ydmyke fattige

Martinsen innrømmer at man kan ha «nytte av andre», særlig ved å drive handelsvirksomhet med dem. Og som den høyremannen han er, skriver han, sterkt moraliserende, at man godt kan «hjelpe dem som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon». Fokusordet i denne sammenhengen er begrepet ‘ufortjent’. Her knytter han tilbake til den gamle høyreforestillingen om de verdig og uverdig trengende. De verdige er de som ydmykt finner seg i sin situasjon og stilltiende håper på en smule veldedighet. Martinsen forsikrer oss, i tråd med den politiske tradisjonen han tilhører, at det ikke er mange av dem som har «kommet i en vanskelig situasjon», som ikke kan skylde seg selv. Og dermed skylder vi dem ingenting. Den fremste rettigheten i det liberalkapitalistiske samfunnet har alltid vært og er fortsatt, retten til å sulte i hjel. Det er en rettighet ingen liberalist vil ta fra deg, og da slett ikke Ayn Rand og konsorter.

På gullstol i Eventyrland

Direkte naiv blir Martinsen når han skriver at «(k)apitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer.» Her viser Martinsen han ikke bare er vel bevandret i Ayn Rands fiksjonslitteratur, men at han trolig også lar seg inspirere av Alice i Eventyrland. I den virkelige verden er institusjonalisert korrupsjon og et lovverk som er rettet inn mot å gi de rike og mektige i samfunnet massive konkurransefordeler foran resten av befolkningen, en del av dagens orden, eller uorden. Svindel og tyveri er ikke forbudt for dem som allerede sitter mer enn godt i det økonomisk. Videre skriver han at «mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien». Nåja, det er så mange slags flyktninger her i verden. Det er kanskje disse Sylvi Listhaug egentlig tenkte på da hun snakket om flyktninger som blir «båret på gullstol»?

Den svarte økonomien, med skatteparadisene som det mest iøynefallende uttrykket for denne delen av økonomien, er ikke noe de aller rikeste «flykter inn i», den er en integrert del av det systemet de har rigget og kontrollerer. Han skriver at det at «penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet», og det har han helt rett i, om han tenker på friheten til den jevne borger, men om han med dette feilaktig sikter til de aller rikeste, så er det som skjer åpenbart et uttrykk for deres ubegrensete, liberalistiske frihet, en frihet som er en frihet på bekostning av andres frihet. Den er ikke bare en frihet på bekostning av andres frihet, den er en frihet betinget av andres ufrihet. Det mest iøynefallende utviklingstrekket i vår tid er økende frihet for de rikeste og økende ufrihet for de fattigste.

Korrupsjon

Denne skjeve fordelingen av frihet og rikdom mener Martinsen er «følgen av statlige reguleringer». Hvilket er feil. Om vi tar en liten titt på det fremste kapitalistiske paradiset på jord, USA, har det i dette landet skjedd en rask deregulering av næringslivet de siste tiårene. Dette har skjedd fordi korrupsjonskulturen i USA har blitt legalisert. Å kjøpe politikere, slik at de kan avregulere næringslivet, har i dagens USA blitt helt legalt og fører til en akselerering av overføring av verdier fra de fattige, fra arbeidere, fra middelklassen, fra eiere av mindre bedrifter, til de aller rikeste i landet.

«Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide», skriver Martinsen. Gid det var så vel. Han definerer ikke ‘frie samfunn’, men sett på bakgrunn av hans usammenhengende argumentasjon, så er trolig et fritt samfunn i hans fantasi, et samfunn der staten har en marginal rolle, der monopoldannelser kan skje, som følge av en rigget konkurranse, helt uhemmet. Et samfunn der næringslivet blir styrt at noen få monopoler, er ikke preget av frihet, ei heller av ambisiøse oppkomlinger, de er preget av monopolistenes diktatur, der staten er redusert til en politistat som skal ivareta konsernenes interesser. Randistene preker frihet, men fremmer ufrihet.

Konsernene styrer regjeringene

Det er ikke regjeringene, og da særlig verdens viktigste regjering, USAs regjering, som styrer næringslivet, det er de multinasjonale selskapene som styrer regjeringene. Det er ikke regjeringene som bestemmer hva multinasjonale selskap skal betale i skatt, eller hva verdens rikeste skal betale i skatt, det bestemmer de selv. Selskap som Amazon, Microsoft, Apple, Facebook og lignende, avgjør selv hvor mye skatt de vil betale og til hvilke land. Facebook har fått et omdømmeproblem i forbindelse med sin sterke vilje til å tjene penger i mange land, og sterke uvilje mot å betale skatt. I 2014 betalte selskapet svimlende (ironi) 4.327 pund i selskapsskatt til Storbritannia, nå har selskapet bestemt seg for å betale noen millioner pund i skatt for 2016, til samme stat. Bill Gates har aldri vært glad i å betale skatt. Han sysselsetter en stor gruppe skatteplanleggere og advokater for å slippe å betale skatt til noe land. Han vil eksempelvis ikke bidra til å vedlikeholde USAs nedslitte infrastruktur, skoler, helsevesen og annet. Gates synes det er morsommere å gi bort penger til veldedige formål, noe som er god reklame for ham og hans virksomheter, og å bli invitert med på fester og konferanser med stor kjendisfaktor. Apple er grunnlagt på rettigheter til teknologiske løsninger som har blitt utviklet i statlige organisasjoner eller av bedrifter med statlig støtte; den rådende ideologi i USA er at ingen verdiskapning eller innovasjon foregår i offentlig regi, derfor blir rettigheter til produkter og løsninger utviklet av statlige foretak, rutinemessig overført til private selskap.

I en kommentar til Martinsen, skriver Einar Jahr i Dagsavisen 4. mars 2016, under overskriften «Frihet for hvem?», blant annet: «Mange bønder i U-land har ikke frihet til å bruke såkorn fra egen avling. Store konserner har rettighetene til såkornet. Det må bøndene kjøpe dyrt. Ingen statlig instans har bestemt dette.» Virkelighetsbeskrivelsen av de multinasjonale konsernenes herjinger med verden fattige, er korrekt, men Jahr tar feil når han hevder at det ikke er noen statlig instans som har bestemt dette, for det er det jo. Disse rettighetene har konsernene på bakgrunn av lover og regler som staters regjeringer har bestemt. Reguleringene har kommet på plass etter bestilling og press fra de aktuelle konsernene selv. De aktuelle lovene har regjeringene skrevet med påholden penn. Eller rettere; det er konsernenes jurister som har utformet lovene, regjeringsrepresentantene har stort sett måttet avfinne seg med å underskrive, med påholden penn. Det er jo alltids noe. Det er sikkert artig å føle at man får være med når avgjørelser tas.

Rikdom og anstendighet

I liberalistenes fantasi er alle suksessrike kapitalister folk som har talent, som har en sterk gründerånd, som har arbeidet hardt og som har vært ærlige og redelige i all sin ferd. I virkelighetens verden finnes det noen slike, men de utgjør et forsvinnende lite mindretall av verdens mangemillionærer og -milliardærer. Mange av verden rikeste er rike fordi de har arvet formuen sin. Det er ikke noe moralsk forkastelig i det, men det er heller ikke stort å beundre. Det å ha blitt født inn i en rike familie er neppe uttrykk for dyktighet og hardt arbeid.

En annen stor gruppe av de aller rikeste har skaffet seg sine formuer gjennom blant annet korrupsjon, svindel, tyveri, krigsprofitt og vold. Å suksessfullt håndtere slike virkemidler, krever selvfølgelig en del dyktighet, kanskje også hardt arbeid, men særlig beundringsverdig er det ikke. Det er grunner til at mange av de rikeste er moralsk avstumpede. Mange av dem som har arvet sin enorme formue, har arvet den av folk som tilhører denne siste gruppen suksessfulle forretningsfolk.

Fred C. Koch grunnla sin formue på å hjelpe Stalins Sovjetunionen med å utvikle sin oljeindustri. For dette arbeidet ble han garantert enorme inntekter. Da dette oppdraget var utført, fant han en ny oppdragsgiver i Hitlers Tyskland. De to berømmelige Koch-brødrene bruker i dag formuen de har arvet, til å kjøpe amerikanske politikere, de er ikke langt unna å eie det meste av Det republikanske partiet, slik at de kan designe de av landets lover som regulerer næringslivet, etter Koch-brødrenes egen smak og interesser.

Blant amerikanske politikere og næringslivsfolk med forbindelse til det nazistiske Tyskland, er, foruten Henry Ford, som vel er en av de mest kjente amerikanske krigsprofitørene fra den andre verdenskrigen, også Prescott Bush, far og bestefar til to av Amerikas presidenter, en av de mest prominente som tjente gode penger på å investere i det nazistiske Tyskland, frem til 1942. I likhet med Donald J. Trump, var og er George W. Bush en fiasko i næringslivet, men begge to har arvet en anselig formue, så mangel på talent har ikke vært et hinder for deres «suksess» i næringslivet. Det sies at penger ikke lukter; jeg er ikke så sikker på det.

Memento mori

Maynard Keynes var en sosialliberal økonom som Martinsen, og Rand, har lite til overs for. Da Keynes ved en anledning skulle kommentere dette at hans økonomiske system ikke var bærekraftig i det lange løp, svarte han: «I det lange løp er vi alle døde.» En ting er at kapitalisme, uansett variant av system, handler om vekst og sammenbrudd, så også en kapitalisme som regjeringer forsøker å regulere med sikte på å sikre et visst minimum av velstand for hele befolkningen, og for å hindre nettopp økonomisk sammenbrudd, med de sørgelige følger det får, en annen ting er den enkle og selvfølgelige innsikten i at vi alle skal dø.

Som dødelige blir det noe patetisk å være fanget av en ide om betydningen av eget ego og et innett ønske om å verne om det ved gjerrig å grafse til seg mest mulig av penger og verdier. Sigmund Freud hevdet at gjerrighet kom av psykiske problemer som hadde sitt opphav i det han kalte for den anale fasen, den fasen da det lille barnet eksperimenterer med å kontrollere tarmfunksjonen bevisst. Den egoistiske gjerrigknarken har et abnormt behov for å knipe igjen og holde på sine «skatter». Er man for opptatt av å hegne om sitt ego, går man glipp av det meste i her i livet.

SAM_0484

Mennesker handler uten å reflektere for mye over om handlingene er egoistiske eller altruistiske, først når handlingene er utført, setter de seg ned og fabulerer om hva motivene bak handlingene kan ha vært.

Vegard Martinsen hadde artikkelen «Ayn Rand og altruismen» på trykk i Dagsavisen tirsdag 9. februar. Ikke uventet har artikkelen, som er et unyansert forsvar for den høyreekstreme politiske posisjonen som kommer til uttrykk i bøkene til forfatteren Ayn Rand, blitt kommentert av flere. Bøkene til Rand har i en del år inngått som den obligatoriske vekkelseslitteraturen til de sterkest troende markedsliberalistene. De har også inspirert nasjonalkonservative krefter, herunder det norske Fremskrittspartiet. Selv skrev jeg artikkelen «Ekstreme alternativ; egoisme og altruisme» som en reaksjon på Martinsens artikkel.

Dogmatisk Rand-isme

I Dagsavisen onsdag 17. februar er Vegard Martinsen på nytt hjertelig til stede i avisens spalter med en debattartikkel under tittelen «Eriksen, Rand og hensynsløshet». I sin opprinnelige artikkel ga han til beste noen usystematiske eksempler fra litteraturen og fra det virkelige liv, som han, ved å gi eksemplene en dogmatisk fortolkning, oppfatter som en underbyggelse av at Rands fantasier er en riktig beskrivelse av virkeligheten.

Friskt nok skriver Martinsen i sin nye artikkel at han «(m)ed et vell av sitater dokumenterte (…) at Ayn Rands fremstilling av altruismen er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.» Her er han på nivå med det gjennomsnittlige nettroll som envist henviser til de underligste skriblerier på nettet, for å underbygge egne underlige påstander. For det første hadde han, i sin opprinnelige artikkel, ikke «et vell av sitater», han hadde noen sitater som vel bare kan ha noen overbevisningskraft for dem som allerede befinner seg i hans egen menighet. Følgelig «dokumenterte» han ingenting i sin opprinnelige artikkel. Å henvise til tidligere dokumentasjon, som ikke eksisterer, er en temmelig uoriginal hersketeknikk i en politisk debatt.

Deregulering av næringslivet er krisefremmende

I sin siste debattartikkel ramser han opp en rekke amerikanske presidenter som han gir skylden for tidligere og nåværende økonomiske kriser. Fellesnevneren disse presidentene er, i følge Martinsens forståelse, at de regulerte markedet. Reguleringene skulle, igjen etter Martinsens forståelse, være årsakene til krisene, og ikke forsøk på å løse dem. Dette er å snu virkeligheten på hodet.

Det er tre presidenter i nyere tid som har hatt sterkere innflytelse på vår tids økonomiske elendighet enn noen andre. Disse er Ronald Reagan og Bill Clinton, som begge sto for nedbygging av sosiale velferdsordninger og gjennomføring av omfattende dereguleringer av økonomien. Disse dereguleringene er den direkte årsaken til det kaoset og den destruktive monopoliseringen av makten i næringslivet som vi ser i vår tid. Monopoler, og ikke regjeringer, er det frie markedets verste fiender og undergravere. I tillegg påførte George Bush juniors mange krigseventyr, USA en ekstrem økning av utenlandsgjelden, en gjeld som har skadet amerikanske økonomi for lang tid fremover.

Svarteperspill og nihilisme

I sitt opprinnelige innlegg forsøkte Martinsen å gjøre den tyske nazismen til uttrykk for altruisme. Ved å påpeke at Adolf Hitler blir stjerneeksempelet på Ayn Rands hensynsløse og egoistiske individ, i mitt forrige innlegg, sendte jeg svarteperkortet tilbake til avsender, hvor det hører hjemme. De ekstreme markedsliberalister og de nasjonalkonservative er vår tids mest fremgangsrike høyreradikalere.

I sitt nye innlegg innfører Martinsen et nytt begrep; nihilister. Når noen påpeker uheldige følger av hensynsløse egoisters handlinger, gjemmer han seg bak nihilismebegrepet og erklærer at slike mennesker ikke er ekte egoister, de er nihilister. En slik lek med begreper er ikke umiddelbart overbevisende.

Enkel matematikk gir enkle tanker

Han kommer også snublende nært å hevde at negative utslag av egoisme ikke er uttrykk for egoisme, fordi resultatet ikke er godt. Han skriver: «Rand løser ikke opp moralbegreper; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt.» Bare det som er godt er uttrykk for ekte egoisme; egoisme = godt, ikke-egoisme = ondt. En enkel ligning, men som Rousseau og Nietzsche påpekte; matematikk fungerer utmerket, helt til en blander den med virkeligheten.

Minervas ugle

Egoisme og altruisme er begge på et visst nivå tomme begreper. Om man tar fantasien i bruk, kan man fargelegge de fleste handlinger slik at de kan passe inn under begge begrepene. Sannheten er nok at mennesket hverken er egoistisk eller altruistisk av natur; mennesker handler uten å reflektere for mye over om handlingene er egoistiske eller altruistiske, først når handlingene er utført, kan de sette seg ned og fabulere om hva motivene bak handlingene kan ha vært, da kommer tiden for de fantasifulle forklaringene. Klokskapens ugle flyr som kjent først etter solnedgang, etter at handlingene er utført.

Altruistisk egoisme

Tar vi filosofen Immanuel Kant for pålydende, blir vår forpliktelse både å ta vare på oss selv, hver enkelt av oss, og sørge for at en selv har det godt. Om en har det bra og klarer seg selv, så har det ikke bare en verdi for en selv, for da trenger en ikke å ligge andre til last, det har de andre glede av. Å sørge for at en ikke er en belastning for andre, er hensynsfullt. Om man så kaller dette egoisme eller altruisme er likegyldig; det handler først og sist om fornuft.

Grådighetskultur

Vi tar vare på oss selv blant annet for å makte å ta vare på hverandre. Det er her en av vår tids største utfordringer ligger; de rikeste har blitt for grådige og finner stadig nye måter å lure til seg verdens rikdommer på, rikdommer som ut fra en hver fornuftig moral, burde komme hele menneskeheten til gode. Milliarder av mennesker lever i vår tid i den største nød på grunn av andres gjerrighet og fanatiske håndhevelse av Jante-loven. Sånn sett er det lite nytt i vår tid.

Helsinki & Stockholm 2009 005 - Kopi

Tankefeste

Biskop Atle Sommerfeldt har i den senere tid gått ut med oppfordringer om at Norge bør prioritere å ta i mot kristne mennesker i nød. De ikke-kristne får klare seg selv eller få hjelp av andre. Tidligere har den norske regjeringen tilkjennegitt at den vil prioritere friske og arbeidsføre mennesker i nød. De syke får klare seg selv eller få hjelp av andre. Men nøden kjenner ingen religiøse eller helsemessige grenser. Det bør heller ikke medmenneskeligheten gjøre.

I Johannes evangelium (Joh 8, 48-49) leser vi at Jesus fikk følgende spørsmål av andre jøder: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» Jesus benekter at han har en ond ånd i seg, men han bryr seg ikke med å benekte påstanden om at han er en samaritan. I samme evangelium finner vi fortellingen «Jesus og den samaritanske kvinnen» (Joh 4, 7-30). Her gir Jesus seg i samtale med en samaritansk kvinne, ved det bryter han to jødiske tabuer; han snakker med en ukjent kvinne, som i tillegg er samaritaner. Som den samaritanske kvinnen sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For Jesus er det enkelt, for ham er hun et menneske.

I Lukas evangelium (Luk 17, 11-17) leser vi om en samaritan som Jesus har helbredet for spedalskhet. Han viser sin takknemlighet, og ved det erklærer Jesus ham for å være frelst. At han har en annen tro enn Jesus, at han er samaritan og ikke jøde, spiller ingen rolle for Jesus.

I fortellingen «Den barmhjertige samaritan» i Lukas evangelium (Luk 10, 30-37) fremholder Jesus en samaritan som forbilde for andre, uaktet at samaritanen tilhører «feil» tro. Samaritanen er et forbilde for oss alle fordi han hjelper et menneske i nød, uten å bry seg om vedkommendes religiøse eller kulturelle tilhørighet.

Under det babylonske fangenskapet, etter at en del av befolkningen i Palestina hadde blitt ført bort til Babylonia som fanger, mens andre fikk bli igjen i landet, utviklet det seg et religiøst og kulturelt skille mellom de bortførte og dem som ble igjen. Samaritanene som ble igjen, holdt seg til den gamle religionen, mens de som havnet i Babylon tok sterke inntrykk av babylonernes kultur og religion. Da de fangetatte ble frigitt og vendte tilbake til Palestina noen tiår senere, med sin reformerte tro, oppsto det et skille og fiendskap mellom dem og samaritanene. Fiendskapet og de gjensidige fordommene mellom de to gruppene, var mer enn 500 år gammel på Jesu tid.

Ved å fremheve samaritanere som positive eksempler, ga Jesus et sterkt signal om at det er vår menneskelighet som er det primære, ikke vår religiøse overbevisning. I tråd med denne holdningen ga Buddha et tydelig bud for 2500 år siden: «Hjelp dem som trenger hjelp!» Det er det å ha behov for hjelp som er det vesentlige, ikke hvem den som trenger hjelp er.

I kristen og muslimsk kultur, har man tradisjonelt fremhevet det religiøse fellesskapet som grunnleggende når man skal hjelpe andre. Man hjelper helst seg og sine. Kristne hjelper helst kristne, muslimer hjelper helst muslimer, det er hovedregelen, men det finnes hederlige unntak.

Biskop Atle Sommerfeldt er ikke et unntak når han oppfordrer norske myndigheter om først og fremst å hjelpe kristne flyktninger fra Syria og Irak. Det er helt riktig som biskopen påpeker, at assyriske kristne har blitt og blir forfulgt i området, men det er de som kjent ikke alene om å bli. Også sjiamuslimer, zoroastere og yazidier er blant gruppene som blir forfulgt.

Yazidiene tilhører en monoteistisk religiøs retning som i vår tid blir forfulgt i det samme området. For dem handler det selvfølgelig først og fremst om å berge livet og å skape seg et nytt og trygt liv, men også å berge en gammel religion og kultur. Derfor vil det også for dem være en fordel om flest mulig av dem fikk asyl i det samme området. Like vel som å ta 8000 kristne til Norge, kan man ta i mot det samme antallet yazidier, selv om yazidier for kristne og muslimer er å regne som hedninger.

Når man skal hjelpe mennesker i nød, spør man ikke om hvem de er eller hva de tror på, man hjelper dem.