Category: Moral


Donald Trump kan i mange sammenhenger virke noe unormal, men i forhold til den siste skandalen, hans skryt av å ustraffet kunne begå overgrep mot kvinner, viser at han, i denne sammenhengen, er en normal representant for sin klasse.

Donald Trump skryter av å ha begått overgrep mot kvinner, fordi han som kjendis og milliardær kan slippe unna med overgrep rettet mot folk som ikke tilhører den samme klassen som ham selv. Skrytet var ikke ment for allmenheten, saken er politisk pinlig for ham, men denne gangen legger han ikke skylden for det hele på «de liberale mediene», han bruker en annen strategi. Forsvaret hans går enkelt og greit ut på å påpeke at Bill Clinton også har begått overgrep mot kvinner. Og da tenker jeg ikke på alle de tahitiske kvinnene Clinton har ødelagt livet for ved å sørge for å ødelegge Tahitis landbruk og dermed ta fra dem livsgrunnlaget deres.

Et forsvar som går ut på å påpeke at «det er ikke bare jeg som gjør sånt», er relativt umodent, men for den del har Trump helt rett i dette tilfellet. Representanter for overklassen har til alle tider begått grove overgrep mot resten av befolkningen; voldtekt, mishandling, tyveri, drap, tortur… Og de slipper normalt også unna med forbrytelsene de begår. Vi husker muligens alle overgrepssakene rettet mot Dominique Strauss-Kahn, bare for å nevne en overgriper til? Vi har registrert at ledende (mannlige) politikere og næringslivsfolk i blant annet Frankrike og Italia holder det å være noen store grabukker og «ta for seg» av kvinner fra andre sosiale lag, for å være normalt og en ære.

Menn (og kvinner) med makt, misbruker som regel makten de har, overfor resten av befolkningen, på den ene eller andre måten, uansett om de sitter på toppen av et demokratisk eller udemokratisk regime, uansett om ideologien i landet de har innflytelse i er kapitalistisk eller kommunistisk, uansett hvilken religion de måtte bekjenne seg til. Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsette å være, så lenge verdier og makt er ujevnt fordelt.

Det er en grunn til at så mange i Norge kan føre slektslinjer tilbake til Olav den hellige; det er en grunn til at så mange i deler av Asia har Djengis Kahn som en av sine forfedre, med sammenligning for øvrig.

DSC00155

verdiskaping

Ved det «uregulerte», markedsøkonomiske alternativet (A1), vil, etter teorien, den totale verdiskapingen være større enn ved andre alternativ. Samtidig vil en markedsøkonomi, som reguleres slik at de rikeste får fri adgang til å berike seg på samfunnets/naturens ressurser, føre til en gradvis utarming av flertallet av befolkningen (A2). På sikt vil de fleste ha havnet i en situasjon der de er permanente gjeldsslaver uten utsikter til noen gang å kunne klare å håndtere gjelden. Demokratiet vil ved det i praksis være avskaffet; et slavesamfunn kan ikke ha et funksjonelt demokrati for andre enn et lite mindretall av befolkningen.

I en kapitalisme der det settes nødvendige begrensninger på de rikestes muligheter til å forsyne seg av verdiskapingen (B1), vil gapet mellom de rikeste og resten av befolkningen (B2) fortsatt øke, men alle vil ha en velstandsutvikling. Derfor er en regulert moderat blandingsøkonomi å foretrekke fremfor markedsøkonomi. Selv om gapet i andelen av verdiskapingen til de rikeste og folk flest vil øke, vil alle være relativt økonomisk selvstendige og demokratiet vil kunne bestå.

Imidlertid er ingen av de to alternativene bærekraftige. Forbruket, og dermed også verdiskapingen, må ved et «grønt skifte» reduseres for alle (C1 og C2) i den rikeste delen av verden. De rikestes formålsløse luksusforbruk er en unødvendig belastning på miljøet, og må på sikt fases ut. Linje C1 og C2 vil på et tidspunkt møtes og vi vil da ha et egalitært og demokratisk samfunn med et bærekraftig forbruk.

* Avstanden mellom øverste og nederste linje av samme farge, viser den andelen av den totale verdiskapingen som tilfaller den rikeste andelen av befolkningen ved de ulike alternativene.

Det har skapt sjokkbølger i Europa at den republikanske presidentkandidaten har uttalt at det ikke er noen selvfølge at USA vil komme sine allierte NATO-partnere til hjelp, om de skulle bli angrepet av Russland, eller av andre land for den sakens skyld. At man lar seg sjokkere av en slik uttalelse viser at man trenger en realitetsorientering.

Verden var etter den andre verdenskrigen preget av den kalde krigen. Den kalde krigen har vært forstått som en Vestens kamp mot kommunismen, det er imidlertid en mangelfull forståelse, det er bare en del av historien. Da den amerikanske regjeringen innledet den kalde krigen, var siktemålet primært å ivareta amerikanske næringsinteresser, mer presist; siktemålet var å ivareta interessene til de amerikanske storkonsernene. Etter den andre verdenskrigen har amerikanske regjeringer, amerikansk etterretning og landets militære styrker, undergravet regjeringer i mer enn 50 land. Påskuddet har ofte vært å skulle bekjempe kommunismen, men drivkraften har vært å slå tilbake begrensninger for amerikanske storkonserns virksomhet i landene. Listen over eksempler er lang, her bare noen: Haiti 1915-34, 1994; Iran 1953; Guatemala 1954; Indonesia 1967; Chile 1973; Afghanistan 1979-1989, 2001; Irak 2003. Innblandingen i de to sistnevnte landene skapte terrororganisasjoner som al-Qaida og IS.

Oppsummeringen av Norges bidrag til Afghanistan-krigen viser at det eneste norske styresmakter har lyktes med som en følge av norske militæres deltakelse i krigen, er å ha vist at de er en pålitelig alliert for den amerikanske regjeringen og det amerikanske næringslivet. Ikke minst har forbruket av militært materiell, innkjøpt for en stor del fra amerikansk våpenindustri, og bestillingen av, for Norge, ubrukelige jagerfly, understreket at «vi» støtter opp om USAs næringsliv, hvilket vi alltids kan håpe styrker sannsynligheten for hjelp i tilfelle krise eller krig. Å tro at vi som bor i Norge med det er garantert hjelp fra regimet i USA, vil imidlertid være naivt. For å si det med en liten vri på Clintons gamle slagord: It’s the money, stupid! Og ikke sentimental lojalitet, som styrer vår store alliertes handlinger. Men som det også heter: Det er von i hengande snøre; vi kan alltids håpe på hjelp om vi skulle trenge det.

I en tilspisset situasjon vil, under Donald J. Trump som under en hver annen amerikansk president, vil det være «USAs interesser» som vil være avgjørende for om Norge, eller andre allierte, får hjelp fra USA. I denne sammenhengen er det vesentlig å peke på at «USAs interesser» ikke handler om den amerikanske befolkningens interesser, men de amerikanske røverbaronenes økonomiske interesser, om de økonomiske interessene til folk som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Charles og David Koch, Mitt Romney og Trump selv.

Vi kan altså håpe på at amerikansk våpenindustri vil gå inn for amerikansk støtte til Norge om vi skulle trenge det, men sikre kan vi ikke være. Det er, som det heter, bunnlinja som teller; hva vil amerikansk næringsliv være tjent med?

Den herskende klasse i USA bruker helst bare den første delen av musketerenes slagord: Alle for en! Alle for USA! Eller ganske enkelt: USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA! USA!

Eller mer presist: Alle for de multinasjonale amerikanske konglomeratene.

Heartfield

I Bibelen kan vi lese om frosker og andre landeplager, Arnulf Øverland pekte på kristendommen som den tiende landeplagen, i vår tid har enkelte pekt på islam som den ellevte landeplagen. Kanskje er det på tide å peke på den tolvte landeplagen: kapitalismen.

I Bibelen kan vi lese om de ti landeplagene som Gud sendte over Egypt etter at Han selv hadde forherdet faraos hjerte slik at han ikke skulle sette Guds utvalgte folk fri. Gud hadde tatt den frie viljen fra farao, gjort ham til en viljeløs marionett for sine egne planer, og straffet ham deretter for at han handlet slik Gud ville at han skulle handle. Hva etikken i en slik fremgangsmåte måtte være, kan vi diskutere en annen gang, men dette tar seg ikke godt ut på Guds CV.

De ti landeplagene var blodig vann, frosker (!), mygg, klegg, kvegpest, byller, hagl, gresshopper i store svermer, stummende mørke og at det førstefødte barnet til alle egyptere skulle dø, altså massedrap som hevn over sakesløse egyptere fordi farao viljeløst fulgte Guds vilje. Den som kjenner norsk kulturhistorie godt, vet at dikterhøvdingen Arnulf Øverland lagde en oppdatert versjon av den tiende landeplagen. I hans versjon er den tiende landeplagen kristendommen: «Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok.» Resten er, som det heter, historie.

Øverlands angrep på kristendommen førte selvfølgelig ikke til dens fall, men bidro til en moderering og humanisering av det kristne budskap, slik det i dag fremstilles fra i alle fall en del predikanters side. Som kjent har enkelte predikanter i vår tid utropt en ellevte landeplage og den plagen skal i følge dem være islam. Disse predikantene, som både finnes i religiøse og sekulære miljøer, forsøker, med bristende kunnskaper, å sette søkelys på de meste negative sidene ved islam. På et nivå er deres angrep en gjentagelse av Øverland sitt, slik han fremførte det for 85 år siden. Som ham mener de å angripe de mørke sidene ved en religion, men de klarer ikke å gjøre det uten samtidig å avdekke mørke sider ved sin egen sjel.

Noe av angrepene på islam handler om det forstokkede mørke som ligger over en del muslimers religiøse tro og virkelighetsoppfatning, og dermed kunne innholdet i «islamkritikernes» retorikk hatt en viss interesse som noe annet enn uttrykk for det mørke de islamofobe selv lever i. De kunne eksempelvis i redelighetens navn samtidig rettet søkelyset mot det tilsvarende mørket som enkelte kristne menigheter beklageligvis fortsatt befinner seg i, og ikke bare dem, dette mørket finnes også i enkelte relativt sekulære miljøer.

I Dagsavisen for 21. juli har Nils August Andresen, redaktør for Minerva, bladet for dem som har liberalkonservative bjelker i øynene, en artikkel der han tar for seg retorikken til to kvinner ved navn Hege: Ulstein, sentrumsorientert journalist i Dagsavisen og Storhaug, ytterliggående statslønnet produsent av fordommer mot islam og muslimer. Ikke uventet er hans oppgjør med Storhaug mest med for balansens skyld, det bærer da også preg av en ren pliktøvelse.

Oppgjøret med Ulstein følger forutsigelige mønstre. At hun peker på strukturelle årsaker til ekstremisme faller Andresen tungt for brystet. At det i våre vestlige samfunn finnes sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk, bestrider han ikke, men han er selvfølgelig blind for at disse forskjellene først og fremst har strukturelle årsaker. Samfunnsstrukturene sørger for at klassetilhørighet blir reprodusert. Ønsket om å sikre privilegiene for seg selv, egen gruppe og egen slekt er noe av bakgrunnen for at det politiske miljøet han tilhører ønsker å bygge ned velferdsordninger, overføre enda mer av verdiskapningen i samfunnet til dem som har mest fra før, og sørge for at forholdene for innvandrere er såpass besværlige at de vanskelig kan bli en del av den etablerte overklassen i Europa.

En ting har Andresen rett i, han skriver: «Vi står overfor komplekse problemstillinger, og komplekse årsaker til radikalisering.» Til det er å tilføye at så lenge han ikke øyner de strukturelle og borgerlig-ideologiske årsakene til at vår virkelighet er som den er, så vil han slite med å se det store bildet.

Når han som siste setning i sin artikkel skriver at vi må huske på «at det er ti av (landeplagene)», kan vi undres over om han med det vil minne oss om de plagsomme froskene egypterne slet med, eller de plagene han selv trekker frem. Det er grunn til å frykte at han ikke sikter til den tiende landeplagen Øverland trakk fram; kristendommen. Eller sagt på en annen måte; vår egen kultur og dens tilkortkommenhet; det klassesamfunnet vi lever i; eller for å si det med ett ord: kapitalismen. Men å problematisere kapitalismen har aldri vært Minervas anliggende. Troen på kapitalismens fortreffelighet er miljøet av de liberalistiske og konservative ideologers fremste trosdogme.

20160622_160715

Ikke akkurat Minervas ugle.

«Minervas ugle flyr først i skumringen» skrev G. W. F. Hegel.

Med det mente han at vi først forstår det som skjer etter at det har skjedd. Det er først da vi meningsfullt kan analysere den virkeligheten vi lever i.

Det er ikke valget av reisemetode, forurensende eller miljøvennlig, som er den sentrale utfordringen. Utfordringen er å ta det riktige valget – og det er å bli hjemme.

En miljøvennlig politiker tar drosje hjem etter å ha deltatt i et debattprogram på NRK, og får kritikk for sin bruk av lite miljøvennlig transportmiddel. En annen miljøvennlig politiker har en vanlig bil som blir drevet av fossilt brennstoff, og får kritikk for sitt lite miljøvennlige kjøretøy. En miljøvennlig politiker tar sykkel til jobben, og blir latterliggjort for sitt «politisk korrekte» valg av fremkomstmiddel. To miljøvennlige politikere tar toget til Spania, og blir latterliggjort fordi de har brukt ferietiden sin på å reise med tog i stedet for å ta fly. En miljøvennlig politiker tar flyet til USA, og blir kritisert for ikke å ha gått på vannet hele veien over Atlanterhavet.

Vi kan oppsummere med at uansett hva politikere som tar vår tids miljøutfordringer alvorlig, velger av transportmidler, så vil de bli kritisert nord og ned for sitt valg. Dette er selvfølgelig ikke fordi deres kritikere er en gjeng uansvarlige kverulanter, tvert i mot; kritikken er i alle tilfeller helt betimelig. Feilen de ansvarsbevisste, miljøvennlige politikerne gjør, er at de reiser. Det bør de slutte med; å reise er under en hver kritikk. De bør holde seg hjemme. Og det gjelder ikke bare dem.

Aldri før har vi reist så fort, og aldri før har vi tilbrakt så mye tid på reise. All denne reisingen er hensiktsløs, uansvarlig, bortkastet og moralsk forkastelig. Både de miljøvennlige politikerne, og deres lite miljøvennlige kritikere, bør ta seg sammen og slutte med all reisingen. Det beste er selvfølgelig til en hver tid å bli hjemme.

Dessuten er en reise ikke noe annet enn en omvei hjem.

Helsinki 2009

Samfunn der næringslivet ikke blir styrt av demokratiske regjeringer, men av noen få konsern, er ikke preget av frihet, de er preget av monopolenes diktatur. Ayn Rands tilhengere prediker frihet, men fremmer ufrihet.

I Dagsavisen for 2. mars 2016, har Vegard Martinsen nok et innspill i debatten om Ayn Rands fiksjonslitteratur, en dystopisk fiksjonslitteratur med et svært politisk tilsnitt. Disse fiksjonene har inspirert tenkningen til en rekke mennesker med tilknytning til nasjonalkonservative og utrerte markedsliberalistiske politiske miljø. Måten disse argumenterer på viser en forenklet virkelighetsoppfatning, der det bare er plass for absolutter og ekstreme motsetninger, så også med Martinsens argumentasjon.

I sin debattartikkel «Rand, egoisme og altruisme», skriver Martinsen at altruismen er «et ideal som er umulig å følge», og det har han helt rett i. I alle fall når man, som ham, karikerer altruisme og gjør det til en absolutt størrelse. Om man vektlegger altruisme og empati, som inspirerende for egne handlinger, så har man normalt ingen illusjoner om å kunne, eller ville, opptre helt og holdent selvutslettende altruistisk, ei heller at man er i stand til fullt ut å forstå det som rører seg i et annet menneske. Målet for Martinsens angrep, er en ikkeeksisterende ekstrem altruisme; han kjemper mot vindmøller. Like umulig som en absolutt egoisme, er en absolutt altruisme.

Den umulige kampen mot det umulige

Martinsen skriver altså selv at om man følger altruismen som et ideal, så følger man «et ideal som det er umulig å følge», men det virker ikke helt som han klarer å forholde seg til det han selv skriver. Fra tanken om det å forsøke å følge dette idealet, som det er umulig å følge, gjør han et umotivert sprang over til en konklusjon om at man, av den grunn, må være «umoralsk for å leve godt», om man rent faktisk følger dette idealet som det er umulig å følge. Videre springer han sømløst videre til en påstand om at «moral da blir uforenlig med et godt liv». Da han er av den oppfatning at altruisme er roten til alt som er vondt og ekkelt i verden, lander han på konklusjonen om at «(a)truismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger». Hans korte resonnement henger over hodet ikke sammen, men han har helt rett i at det å «fremme umoralske handlinger» «opplagt (er) skadelig». Men bevist noe, eller sannsynliggjort noe, det har han ikke klart.

Den verdige og ydmyke fattige

Martinsen innrømmer at man kan ha «nytte av andre», særlig ved å drive handelsvirksomhet med dem. Og som den høyremannen han er, skriver han, sterkt moraliserende, at man godt kan «hjelpe dem som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon». Fokusordet i denne sammenhengen er begrepet ‘ufortjent’. Her knytter han tilbake til den gamle høyreforestillingen om de verdig og uverdig trengende. De verdige er de som ydmykt finner seg i sin situasjon og stilltiende håper på en smule veldedighet. Martinsen forsikrer oss, i tråd med den politiske tradisjonen han tilhører, at det ikke er mange av dem som har «kommet i en vanskelig situasjon», som ikke kan skylde seg selv. Og dermed skylder vi dem ingenting. Den fremste rettigheten i det liberalkapitalistiske samfunnet har alltid vært og er fortsatt, retten til å sulte i hjel. Det er en rettighet ingen liberalist vil ta fra deg, og da slett ikke Ayn Rand og konsorter.

På gullstol i Eventyrland

Direkte naiv blir Martinsen når han skriver at «(k)apitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer.» Her viser Martinsen han ikke bare er vel bevandret i Ayn Rands fiksjonslitteratur, men at han trolig også lar seg inspirere av Alice i Eventyrland. I den virkelige verden er institusjonalisert korrupsjon og et lovverk som er rettet inn mot å gi de rike og mektige i samfunnet massive konkurransefordeler foran resten av befolkningen, en del av dagens orden, eller uorden. Svindel og tyveri er ikke forbudt for dem som allerede sitter mer enn godt i det økonomisk. Videre skriver han at «mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien». Nåja, det er så mange slags flyktninger her i verden. Det er kanskje disse Sylvi Listhaug egentlig tenkte på da hun snakket om flyktninger som blir «båret på gullstol»?

Den svarte økonomien, med skatteparadisene som det mest iøynefallende uttrykket for denne delen av økonomien, er ikke noe de aller rikeste «flykter inn i», den er en integrert del av det systemet de har rigget og kontrollerer. Han skriver at det at «penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet», og det har han helt rett i, om han tenker på friheten til den jevne borger, men om han med dette feilaktig sikter til de aller rikeste, så er det som skjer åpenbart et uttrykk for deres ubegrensete, liberalistiske frihet, en frihet som er en frihet på bekostning av andres frihet. Den er ikke bare en frihet på bekostning av andres frihet, den er en frihet betinget av andres ufrihet. Det mest iøynefallende utviklingstrekket i vår tid er økende frihet for de rikeste og økende ufrihet for de fattigste.

Korrupsjon

Denne skjeve fordelingen av frihet og rikdom mener Martinsen er «følgen av statlige reguleringer». Hvilket er feil. Om vi tar en liten titt på det fremste kapitalistiske paradiset på jord, USA, har det i dette landet skjedd en rask deregulering av næringslivet de siste tiårene. Dette har skjedd fordi korrupsjonskulturen i USA har blitt legalisert. Å kjøpe politikere, slik at de kan avregulere næringslivet, har i dagens USA blitt helt legalt og fører til en akselerering av overføring av verdier fra de fattige, fra arbeidere, fra middelklassen, fra eiere av mindre bedrifter, til de aller rikeste i landet.

«Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide», skriver Martinsen. Gid det var så vel. Han definerer ikke ‘frie samfunn’, men sett på bakgrunn av hans usammenhengende argumentasjon, så er trolig et fritt samfunn i hans fantasi, et samfunn der staten har en marginal rolle, der monopoldannelser kan skje, som følge av en rigget konkurranse, helt uhemmet. Et samfunn der næringslivet blir styrt at noen få monopoler, er ikke preget av frihet, ei heller av ambisiøse oppkomlinger, de er preget av monopolistenes diktatur, der staten er redusert til en politistat som skal ivareta konsernenes interesser. Randistene preker frihet, men fremmer ufrihet.

Konsernene styrer regjeringene

Det er ikke regjeringene, og da særlig verdens viktigste regjering, USAs regjering, som styrer næringslivet, det er de multinasjonale selskapene som styrer regjeringene. Det er ikke regjeringene som bestemmer hva multinasjonale selskap skal betale i skatt, eller hva verdens rikeste skal betale i skatt, det bestemmer de selv. Selskap som Amazon, Microsoft, Apple, Facebook og lignende, avgjør selv hvor mye skatt de vil betale og til hvilke land. Facebook har fått et omdømmeproblem i forbindelse med sin sterke vilje til å tjene penger i mange land, og sterke uvilje mot å betale skatt. I 2014 betalte selskapet svimlende (ironi) 4.327 pund i selskapsskatt til Storbritannia, nå har selskapet bestemt seg for å betale noen millioner pund i skatt for 2016, til samme stat. Bill Gates har aldri vært glad i å betale skatt. Han sysselsetter en stor gruppe skatteplanleggere og advokater for å slippe å betale skatt til noe land. Han vil eksempelvis ikke bidra til å vedlikeholde USAs nedslitte infrastruktur, skoler, helsevesen og annet. Gates synes det er morsommere å gi bort penger til veldedige formål, noe som er god reklame for ham og hans virksomheter, og å bli invitert med på fester og konferanser med stor kjendisfaktor. Apple er grunnlagt på rettigheter til teknologiske løsninger som har blitt utviklet i statlige organisasjoner eller av bedrifter med statlig støtte; den rådende ideologi i USA er at ingen verdiskapning eller innovasjon foregår i offentlig regi, derfor blir rettigheter til produkter og løsninger utviklet av statlige foretak, rutinemessig overført til private selskap.

I en kommentar til Martinsen, skriver Einar Jahr i Dagsavisen 4. mars 2016, under overskriften «Frihet for hvem?», blant annet: «Mange bønder i U-land har ikke frihet til å bruke såkorn fra egen avling. Store konserner har rettighetene til såkornet. Det må bøndene kjøpe dyrt. Ingen statlig instans har bestemt dette.» Virkelighetsbeskrivelsen av de multinasjonale konsernenes herjinger med verden fattige, er korrekt, men Jahr tar feil når han hevder at det ikke er noen statlig instans som har bestemt dette, for det er det jo. Disse rettighetene har konsernene på bakgrunn av lover og regler som staters regjeringer har bestemt. Reguleringene har kommet på plass etter bestilling og press fra de aktuelle konsernene selv. De aktuelle lovene har regjeringene skrevet med påholden penn. Eller rettere; det er konsernenes jurister som har utformet lovene, regjeringsrepresentantene har stort sett måttet avfinne seg med å underskrive, med påholden penn. Det er jo alltids noe. Det er sikkert artig å føle at man får være med når avgjørelser tas.

Rikdom og anstendighet

I liberalistenes fantasi er alle suksessrike kapitalister folk som har talent, som har en sterk gründerånd, som har arbeidet hardt og som har vært ærlige og redelige i all sin ferd. I virkelighetens verden finnes det noen slike, men de utgjør et forsvinnende lite mindretall av verdens mangemillionærer og -milliardærer. Mange av verden rikeste er rike fordi de har arvet formuen sin. Det er ikke noe moralsk forkastelig i det, men det er heller ikke stort å beundre. Det å ha blitt født inn i en rike familie er neppe uttrykk for dyktighet og hardt arbeid.

En annen stor gruppe av de aller rikeste har skaffet seg sine formuer gjennom blant annet korrupsjon, svindel, tyveri, krigsprofitt og vold. Å suksessfullt håndtere slike virkemidler, krever selvfølgelig en del dyktighet, kanskje også hardt arbeid, men særlig beundringsverdig er det ikke. Det er grunner til at mange av de rikeste er moralsk avstumpede. Mange av dem som har arvet sin enorme formue, har arvet den av folk som tilhører denne siste gruppen suksessfulle forretningsfolk.

Fred C. Koch grunnla sin formue på å hjelpe Stalins Sovjetunionen med å utvikle sin oljeindustri. For dette arbeidet ble han garantert enorme inntekter. Da dette oppdraget var utført, fant han en ny oppdragsgiver i Hitlers Tyskland. De to berømmelige Koch-brødrene bruker i dag formuen de har arvet, til å kjøpe amerikanske politikere, de er ikke langt unna å eie det meste av Det republikanske partiet, slik at de kan designe de av landets lover som regulerer næringslivet, etter Koch-brødrenes egen smak og interesser.

Blant amerikanske politikere og næringslivsfolk med forbindelse til det nazistiske Tyskland, er, foruten Henry Ford, som vel er en av de mest kjente amerikanske krigsprofitørene fra den andre verdenskrigen, også Prescott Bush, far og bestefar til to av Amerikas presidenter, en av de mest prominente som tjente gode penger på å investere i det nazistiske Tyskland, frem til 1942. I likhet med Donald J. Trump, var og er George W. Bush en fiasko i næringslivet, men begge to har arvet en anselig formue, så mangel på talent har ikke vært et hinder for deres «suksess» i næringslivet. Det sies at penger ikke lukter; jeg er ikke så sikker på det.

Memento mori

Maynard Keynes var en sosialliberal økonom som Martinsen, og Rand, har lite til overs for. Da Keynes ved en anledning skulle kommentere dette at hans økonomiske system ikke var bærekraftig i det lange løp, svarte han: «I det lange løp er vi alle døde.» En ting er at kapitalisme, uansett variant av system, handler om vekst og sammenbrudd, så også en kapitalisme som regjeringer forsøker å regulere med sikte på å sikre et visst minimum av velstand for hele befolkningen, og for å hindre nettopp økonomisk sammenbrudd, med de sørgelige følger det får, en annen ting er den enkle og selvfølgelige innsikten i at vi alle skal dø.

Som dødelige blir det noe patetisk å være fanget av en ide om betydningen av eget ego og et innett ønske om å verne om det ved gjerrig å grafse til seg mest mulig av penger og verdier. Sigmund Freud hevdet at gjerrighet kom av psykiske problemer som hadde sitt opphav i det han kalte for den anale fasen, den fasen da det lille barnet eksperimenterer med å kontrollere tarmfunksjonen bevisst. Den egoistiske gjerrigknarken har et abnormt behov for å knipe igjen og holde på sine «skatter». Er man for opptatt av å hegne om sitt ego, går man glipp av det meste i her i livet.

SAM_0484

Mennesker handler uten å reflektere for mye over om handlingene er egoistiske eller altruistiske, først når handlingene er utført, setter de seg ned og fabulerer om hva motivene bak handlingene kan ha vært.

Vegard Martinsen hadde artikkelen «Ayn Rand og altruismen» på trykk i Dagsavisen tirsdag 9. februar. Ikke uventet har artikkelen, som er et unyansert forsvar for den høyreekstreme politiske posisjonen som kommer til uttrykk i bøkene til forfatteren Ayn Rand, blitt kommentert av flere. Bøkene til Rand har i en del år inngått som den obligatoriske vekkelseslitteraturen til de sterkest troende markedsliberalistene. De har også inspirert nasjonalkonservative krefter, herunder det norske Fremskrittspartiet. Selv skrev jeg artikkelen «Ekstreme alternativ; egoisme og altruisme» som en reaksjon på Martinsens artikkel.

Dogmatisk Rand-isme

I Dagsavisen onsdag 17. februar er Vegard Martinsen på nytt hjertelig til stede i avisens spalter med en debattartikkel under tittelen «Eriksen, Rand og hensynsløshet». I sin opprinnelige artikkel ga han til beste noen usystematiske eksempler fra litteraturen og fra det virkelige liv, som han, ved å gi eksemplene en dogmatisk fortolkning, oppfatter som en underbyggelse av at Rands fantasier er en riktig beskrivelse av virkeligheten.

Friskt nok skriver Martinsen i sin nye artikkel at han «(m)ed et vell av sitater dokumenterte (…) at Ayn Rands fremstilling av altruismen er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.» Her er han på nivå med det gjennomsnittlige nettroll som envist henviser til de underligste skriblerier på nettet, for å underbygge egne underlige påstander. For det første hadde han, i sin opprinnelige artikkel, ikke «et vell av sitater», han hadde noen sitater som vel bare kan ha noen overbevisningskraft for dem som allerede befinner seg i hans egen menighet. Følgelig «dokumenterte» han ingenting i sin opprinnelige artikkel. Å henvise til tidligere dokumentasjon, som ikke eksisterer, er en temmelig uoriginal hersketeknikk i en politisk debatt.

Deregulering av næringslivet er krisefremmende

I sin siste debattartikkel ramser han opp en rekke amerikanske presidenter som han gir skylden for tidligere og nåværende økonomiske kriser. Fellesnevneren disse presidentene er, i følge Martinsens forståelse, at de regulerte markedet. Reguleringene skulle, igjen etter Martinsens forståelse, være årsakene til krisene, og ikke forsøk på å løse dem. Dette er å snu virkeligheten på hodet.

Det er tre presidenter i nyere tid som har hatt sterkere innflytelse på vår tids økonomiske elendighet enn noen andre. Disse er Ronald Reagan og Bill Clinton, som begge sto for nedbygging av sosiale velferdsordninger og gjennomføring av omfattende dereguleringer av økonomien. Disse dereguleringene er den direkte årsaken til det kaoset og den destruktive monopoliseringen av makten i næringslivet som vi ser i vår tid. Monopoler, og ikke regjeringer, er det frie markedets verste fiender og undergravere. I tillegg påførte George Bush juniors mange krigseventyr, USA en ekstrem økning av utenlandsgjelden, en gjeld som har skadet amerikanske økonomi for lang tid fremover.

Svarteperspill og nihilisme

I sitt opprinnelige innlegg forsøkte Martinsen å gjøre den tyske nazismen til uttrykk for altruisme. Ved å påpeke at Adolf Hitler blir stjerneeksempelet på Ayn Rands hensynsløse og egoistiske individ, i mitt forrige innlegg, sendte jeg svarteperkortet tilbake til avsender, hvor det hører hjemme. De ekstreme markedsliberalister og de nasjonalkonservative er vår tids mest fremgangsrike høyreradikalere.

I sitt nye innlegg innfører Martinsen et nytt begrep; nihilister. Når noen påpeker uheldige følger av hensynsløse egoisters handlinger, gjemmer han seg bak nihilismebegrepet og erklærer at slike mennesker ikke er ekte egoister, de er nihilister. En slik lek med begreper er ikke umiddelbart overbevisende.

Enkel matematikk gir enkle tanker

Han kommer også snublende nært å hevde at negative utslag av egoisme ikke er uttrykk for egoisme, fordi resultatet ikke er godt. Han skriver: «Rand løser ikke opp moralbegreper; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt.» Bare det som er godt er uttrykk for ekte egoisme; egoisme = godt, ikke-egoisme = ondt. En enkel ligning, men som Rousseau og Nietzsche påpekte; matematikk fungerer utmerket, helt til en blander den med virkeligheten.

Minervas ugle

Egoisme og altruisme er begge på et visst nivå tomme begreper. Om man tar fantasien i bruk, kan man fargelegge de fleste handlinger slik at de kan passe inn under begge begrepene. Sannheten er nok at mennesket hverken er egoistisk eller altruistisk av natur; mennesker handler uten å reflektere for mye over om handlingene er egoistiske eller altruistiske, først når handlingene er utført, kan de sette seg ned og fabulere om hva motivene bak handlingene kan ha vært, da kommer tiden for de fantasifulle forklaringene. Klokskapens ugle flyr som kjent først etter solnedgang, etter at handlingene er utført.

Altruistisk egoisme

Tar vi filosofen Immanuel Kant for pålydende, blir vår forpliktelse både å ta vare på oss selv, hver enkelt av oss, og sørge for at en selv har det godt. Om en har det bra og klarer seg selv, så har det ikke bare en verdi for en selv, for da trenger en ikke å ligge andre til last, det har de andre glede av. Å sørge for at en ikke er en belastning for andre, er hensynsfullt. Om man så kaller dette egoisme eller altruisme er likegyldig; det handler først og sist om fornuft.

Grådighetskultur

Vi tar vare på oss selv blant annet for å makte å ta vare på hverandre. Det er her en av vår tids største utfordringer ligger; de rikeste har blitt for grådige og finner stadig nye måter å lure til seg verdens rikdommer på, rikdommer som ut fra en hver fornuftig moral, burde komme hele menneskeheten til gode. Milliarder av mennesker lever i vår tid i den største nød på grunn av andres gjerrighet og fanatiske håndhevelse av Jante-loven. Sånn sett er det lite nytt i vår tid.

Helsinki & Stockholm 2009 005 - Kopi

Tankefeste

Biskop Atle Sommerfeldt har i den senere tid gått ut med oppfordringer om at Norge bør prioritere å ta i mot kristne mennesker i nød. De ikke-kristne får klare seg selv eller få hjelp av andre. Tidligere har den norske regjeringen tilkjennegitt at den vil prioritere friske og arbeidsføre mennesker i nød. De syke får klare seg selv eller få hjelp av andre. Men nøden kjenner ingen religiøse eller helsemessige grenser. Det bør heller ikke medmenneskeligheten gjøre.

I Johannes evangelium (Joh 8, 48-49) leser vi at Jesus fikk følgende spørsmål av andre jøder: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» Jesus benekter at han har en ond ånd i seg, men han bryr seg ikke med å benekte påstanden om at han er en samaritan. I samme evangelium finner vi fortellingen «Jesus og den samaritanske kvinnen» (Joh 4, 7-30). Her gir Jesus seg i samtale med en samaritansk kvinne, ved det bryter han to jødiske tabuer; han snakker med en ukjent kvinne, som i tillegg er samaritaner. Som den samaritanske kvinnen sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For Jesus er det enkelt, for ham er hun et menneske.

I Lukas evangelium (Luk 17, 11-17) leser vi om en samaritan som Jesus har helbredet for spedalskhet. Han viser sin takknemlighet, og ved det erklærer Jesus ham for å være frelst. At han har en annen tro enn Jesus, at han er samaritan og ikke jøde, spiller ingen rolle for Jesus.

I fortellingen «Den barmhjertige samaritan» i Lukas evangelium (Luk 10, 30-37) fremholder Jesus en samaritan som forbilde for andre, uaktet at samaritanen tilhører «feil» tro. Samaritanen er et forbilde for oss alle fordi han hjelper et menneske i nød, uten å bry seg om vedkommendes religiøse eller kulturelle tilhørighet.

Under det babylonske fangenskapet, etter at en del av befolkningen i Palestina hadde blitt ført bort til Babylonia som fanger, mens andre fikk bli igjen i landet, utviklet det seg et religiøst og kulturelt skille mellom de bortførte og dem som ble igjen. Samaritanene som ble igjen, holdt seg til den gamle religionen, mens de som havnet i Babylon tok sterke inntrykk av babylonernes kultur og religion. Da de fangetatte ble frigitt og vendte tilbake til Palestina noen tiår senere, med sin reformerte tro, oppsto det et skille og fiendskap mellom dem og samaritanene. Fiendskapet og de gjensidige fordommene mellom de to gruppene, var mer enn 500 år gammel på Jesu tid.

Ved å fremheve samaritanere som positive eksempler, ga Jesus et sterkt signal om at det er vår menneskelighet som er det primære, ikke vår religiøse overbevisning. I tråd med denne holdningen ga Buddha et tydelig bud for 2500 år siden: «Hjelp dem som trenger hjelp!» Det er det å ha behov for hjelp som er det vesentlige, ikke hvem den som trenger hjelp er.

I kristen og muslimsk kultur, har man tradisjonelt fremhevet det religiøse fellesskapet som grunnleggende når man skal hjelpe andre. Man hjelper helst seg og sine. Kristne hjelper helst kristne, muslimer hjelper helst muslimer, det er hovedregelen, men det finnes hederlige unntak.

Biskop Atle Sommerfeldt er ikke et unntak når han oppfordrer norske myndigheter om først og fremst å hjelpe kristne flyktninger fra Syria og Irak. Det er helt riktig som biskopen påpeker, at assyriske kristne har blitt og blir forfulgt i området, men det er de som kjent ikke alene om å bli. Også sjiamuslimer, zoroastere og yazidier er blant gruppene som blir forfulgt.

Yazidiene tilhører en monoteistisk religiøs retning som i vår tid blir forfulgt i det samme området. For dem handler det selvfølgelig først og fremst om å berge livet og å skape seg et nytt og trygt liv, men også å berge en gammel religion og kultur. Derfor vil det også for dem være en fordel om flest mulig av dem fikk asyl i det samme området. Like vel som å ta 8000 kristne til Norge, kan man ta i mot det samme antallet yazidier, selv om yazidier for kristne og muslimer er å regne som hedninger.

Når man skal hjelpe mennesker i nød, spør man ikke om hvem de er eller hva de tror på, man hjelper dem.

Kampen om fortellingen om Den andre verdenskrig startet allerede før krigen var slutt. Historien som ble fortalt i Vesten handlet om demokratiets seier over diktatur og barbari. I vår tid har vi sett ansatser til at den offisielle fortellingen kan bli mer nyansert.

Å ære krigshelter burde være en enkel og grei affære. Æres den som æres bør, men i Norge, som vel i de fleste, eller alle, land, ble det å gi honnør for heltemodig krigsinnsats, fort et spørsmål om politisk innstilling hos motstandsheltene og deres nytteverdi i propagandaen og historiefortellingen til etterkrigstidens regimer i Europa og USA.

Arbeiderpartiets definisjonsmakt

I Norge var konservative krigshelter som general Carl Gustav Fleischer, sosialisten major Svein Blindheim og kommunisten Asbjørn Sunde, blant dem som ikke fant nåde for Arbeiderparti-regjeringene som satt med makten i det meste av etterkrigstiden. Normalt støttet regimet i USA kristeligdemokratiske partier i Vest-Europa, ofte med innslag av personer med politisk fortid fra fascistiske partier, både med politisk og økonomisk hjelp. I Norge var det Arbeiderpartiet som ble det partiet som i størst grad skulle få støtten fra USAs regjeringer. Det ble først og fremst Arbeiderpartiets ledere som fikk definere fortellingen om Den andre verdenskrigen i etterkrigstidens Norge.

Nyanserte historiefortellinger

I de senere årene har den fortellingen Arbeiderpartiets ledere sto i spissen for å definere, slått sprekker. Dette har kommet til uttrykk i flere monumenter og i reviderte historiefortellinger. Nå sist var det Osvald-gruppen, som ble ledet av den kontroversielle kommunisten Asbjørn Sunde, som fikk sitt høyst fortjente monument. Dette har falt tungt for brystet for enkelte. Det er ikke representanter for Arbeiderpartiet som har stått for den beskeste kritikken, det er representanter for den politiske høyresiden som har stått for støyen. Mye av den ideologisk motiverte kritikken av monumentet, har blitt kledd i estetiske argumenter.

Av de konservative som har gått til angrep på monumentet over Osvald-gruppen, under dekke av mer eller mindre estetisk argumentasjon, er Bård Larsen fra den næringslivsfinansierte propagandagruppen Civita og den konservative avisen Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle.

Ideologisk motivert kritikk av en statue

I et debattinnlegg i Dagsavisen 8. mai 2015, innrømmer Larsen at hans kritikk av det aktuelle monumentet «primært er historisk og ideologisk». På tradisjonelt konservativt vis påpeker han at kommunismen er «en politisk og humanitær katastrofe som er målbar med fascismen og nazismen». Her kunne man vært formalistisk og påpekt at den italienske fascismens grusomheter var betydelig mindre i omfang enn både den sovjetiske kommunismen og den tyske nazismen, men la det ligge. Det var neppe primært viljen til å utføre grusomme gjerninger det skortet på, for de italienske fascistenes del, det var heller evnen til å sette dem ut i livet.

En presiserende digresjon

Det er for ordens skyld grunn til å påpeke at Larsen bruker begrepet ‘kommunisme’ på en upresis og unyansert måte. De autoritære kommunismene er ikke de eneste formene for kommunistiske ideologier. I den kommunistiske idehistorien finner vi også antiautoritære retninger, retninger som har hatt liten fremgang og som sjelden vies oppmerksomhet i historiefremstillinger, det være seg realhistoriske eller idehistoriske. Når det gjelder min tilslutning til hans kritikk av kommunismen, så gjelder det den autoritære kommunismen, slik vi fant den i blant annet Sovjetunionen og fortsatt finner den i Kina. De antiautoritære kommunister har vært gjenstand for forfølgelse og fortielse i både demokratiske land og i høyre- og venstrediktatur. Den utopiske antiautoritære kommunismen kan bare bebreides for å være, vel, nettopp utopisk og urealiserbar. I anstendighetens navn burde de slippe å bebreides for deres undertrykkeres misgjerninger, av høyreorienterte fusentaster. Taktisk gir det god mening for så vel den politiske høyresiden som for sosialdemokrater, i å fornekte eksistensen av et mangfold av kommunistiske retninger.

De konservative og liberalistenes blodige historie

Påfallende er det også at Larsen, som konservative og liberalister har for vane, ikke er politisk selvkritisk og ærlig nok til å trekke inn kolonialismen og imperialismen i den aktuelle sammenhengen. Det har selvfølgelig sin årsak i at det politisk er de konservative og liberalistiske ideologer som har fremmet kolonialisme og imperialisme. Selvkritikk er en anstrengende øvelse.

De britiske kolonialistene (les; konservative og liberalister) har ansvaret for flere titalls millioner drepte bare i India, både gjennom kriger mot befolkningen, brutal undertrykkelse, vanstyre, inkompetanse og fremprovoserte sultkatastrofer. Belgiske kolonialister (les; konservative og liberalister) har ansvaret for ti millioner drepte i Belgisk Kongo. Og slik kunne man holde på og legge det ene tallet fra begåtte grusomheter, til det andre. Den amerikanske imperialismens herjinger i etterkrigstiden, med lojal støtte fra konservative og liberalister, også i Norge, skal heller ikke være unevnt. Også den har kostet mange millioner mennesker livet.

Det er lite tvilsomt om den «moderate» politiske høyresiden noen gang kommer til å ta et oppgjør med sin blodige ideologiske historie, sin støtte til kolonialistenes og imperialistenes grusomheter. Ikke desto mindre har Larsen helt rett i at kommunismen i praksis har vært «en politisk og humanitær katastrofe som er målbar med (…) nazismen», men det har også kolonialismen og imperialismen vært, uten at verken den autoritære kommunismen eller nazismen blir noe bedre av den grunn.

De verste, og mest avgjørende, kamphandlingene under Den andre verdenskrigen, foregikk i Ukraina og Hviterussland. Begge landene hadde i noen tiår vært under bolsjevikenes blodige diktatur. Da de tyske styrkene veltet inn over landene, var det nok av dem som først oppfattet dem som befriere. Antisemittismen sto relativt sterkt i begge landene, og på oppfordring fra de tyske nazistene, begikk deler av sivilbefolkningen omfattende massakre på jødiske familier i sitt eget nabolag. Mange ukrainere og hviterussere ville slutte seg til de tyske troppene og bekjempe den sovjetiske kommunismen sammen med dem. Imidlertid skulle den brutale realiteten snart gå opp for dem.

Politiske drap og folkemord

Det sovjetiske styret over Ukraina og Hviterussland hadde som et av sine siktemål å utrydde alle fra den voksne befolkningen som kunne mistenkes for å være politisk opposisjonelle; de tyske nazistene hadde som mål å utrydde hele befolkningen, menn, kvinner og barn, i de to landene. Og Larsen har rett, dette er sammenlignbart. Kommunistene ville ha kontroll over befolkningen og fengslet eller henrettet et stort antall mennesker. Nazistene ville drepe dem alle. Kommunistene ville utrydde politisk opposisjon, eller alle som det paranoide sovjetiske regimet innbilte seg var opposisjonelle, nazistene ville utrydde hele befolkningen. Begge deler er forferdelig. Mitt retoriske spørsmål til Larsen, i hans ånd, blir da: Hva var verst?

Diktatur mot diktatur

Til tider blir Den andre verdenskrig fremstilt som demokratiets seier over diktaturet. Det er mer presist å tegne en fortelling av det sovjetiske diktaturets seier over det tyske nazistiske diktaturet. Krigen i Europa ble vunnet på sovjetisk jord, først og fremst på ukrainsk og hviterussisk jord. Stillehavskrigen mot Japan og deres allierte ble i første rekke utkjempet av amerikanske soldater. Krigen mot Japan dro ut fordi det amerikanske regimet forlangte betingelsesløs overgivelse. Det japanske regimet ville ha forsikringer om at keiseren ikke skulle røres og at den japanske politiske og økonomiske overklassen skulle sikres sine privilegier. Dette gikk ikke den amerikanske ledelsen med på; krigen fortsatte.

Etter krigen var det nettopp dette som ble realiteten, gudekeiseren fikk fortsette, de ansvarlige for japanernes krigshandlinger fikk beholde sine privilegier og sin makt. I tillegg ønsket det amerikanske regimet å få testet ut sitt nye våpen, atombomben. Atombomben førte ikke til japansk overgivelse. Først da 1,2 millioner sovjetrussiske soldater gikk inn i Kina og drev 800 000 japanske soldater på raskt retrett, fikk det japanske regimet det travelt med å sørge for å få overgitt seg til amerikanerne. De fryktet en verre skjebne for seg selv, ikke for befolkningen i sitt land, om de ble nødt til å overgi seg til det sovjetiske regimet. Det er et politisk og historisk paradoks, men også en realitet, at demokratiet i Europa langt på vei ble reddet av det kommunistiske Sovjetunionen.

Friheten

Larsen siterer Asbjørn Sundes ord som er inngravert på det kontroversielle monumentet: «Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker.» Han trekker sannferdigheten i formuleringen i tvil. Det virker ikke som han har oppfattet at tanken om frihet innebærer mer enn den snevre konservative og liberalistiske frihetsideen. Den frihetstanken består i «handlefrihet», som bokstavelige talt består i å handle, eller «shoppe» hemningsløst døgnet rundt, sju dager i uka; friheten til å leve et elendig liv, eller sulte i hjel, om man ikke evner å forsørge seg og sine selv; friheten til politisk å vedta strukturelle fordeler som kommer dem som allerede er styrtrike til gode, til skade for resten av befolkningen; friheten til hensynsløst å karre til seg mest mulig av jordas overskudd, langt ut over det man behøver for eget forbruk; friheten til å ødelegge livsgrunnlaget for hele befolkningsgrupper, bare for å stille sin egen uuttømmelige grådighet… Det finnes med andre ord også en side ved friheten som folk som Asbjørn Sunde trolig hadde stor sans for, og som tradisjonelle konservative og liberalistiske ideologer neglisjerer, og det er friheten til et liv uten materiell nød.

Jeg deler Larsens kritikk av leninismens, maoismens, fascismens og nazismens ringeakt for og undertrykkelse av friheten til å leve våre liv i politisk frihet, men de konservatives og liberalistenes frihet er ikke hel, den er halv. Og halvfrihet er ikke nok. Ikke for meg.

Er det vulgært å ville knuse nazismen?

Bård Larsen og Harald Stanghelle har, i likhet med ulike kulturforståsegpåere, kritisert monumentets symbolikk. Symbolikken skal angivelig være vulgær og gi et gufs fra den verste stalintida. Statuens budskap er: «Knus nazismen!» Er det vulgært? Det finnes andre symboler i det offentlige rom som fremstår som mer vulgære og gir et ubehagelig gufs fra fortida. Et av disse symbolene er Aftenpostens logo. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for dem med et minimum av historiekunnskap, å se den logoen uten ufrivillig å få assosiasjoner til forgangene tider. Avisen var svært velvillig innstilt til den italienske fascismen og den tyske nazismen i mellomkrigstiden. Den fungerte som en av den tyske okkupasjonsmaktens fremste propagandaorgan under krigen. I etterkrigstiden har Aftenposten forsvart det meste av kolonialistiske og imperialistiske overgrep fra regimer som Norge har vært og er alliert med, som franske og britiske kolonikriger, som amerikansk kamp mot «kommunismen» og terrorbombing av hele befolkningsgrupper.

Det amerikanske regimets internasjonale kamp for å fremme egne interesser

Gjennom hele etterkrigstiden har vi fått solide doser med fortellinger om det amerikanske regimets kamp mot kommunismen over alt i verden. Og det er riktig at regimet har bekjempet kommunismen, blant annet, men den kampen det amerikanske militæret har ført, har ikke bare vært en kamp mot noe, det har også vært en kamp for noe. Kampen har først og fremst dreid seg om å fremme de amerikanske multinasjonale konsernenes økonomiske interesser over alt hvor disse har vært truet av selvstendige staters forsøk på å fremme egne befolkningers interesser. CIA og britisk etterretning styrtet ikke det iranske demokratiet i 1953 for å bekjempe kommunismen, de gjorde det for å ivareta egne oljeselskaps uhemmede plyndring av landets naturrikdommer. Ei heller har de herjet med, og herjer fortsatt med, Haiti for å bekjempe kommunismen. Det gjør de for å gi sine egne lands næringsliv uhemmet tilgang til det fattige landets ressurser. Og USAs bakgård, Latin-Amerika, er en særdeles trist fortelling i seg selv. Det er en fortelling som Civita og Aftenposten er lite villig til å fortelle om på en nyansert måte. Kampen for friheten til å leve liv fritt for naken nød, er da heller ikke deres anliggende.

Norge under imaginær sovjetisk okkupasjon

Bård Larsen avslutter sin debattartikkel med det retoriske og kontrafaktiske spørsmålet «(H)va ville Asbjørn Sunde – som hadde vært med i NKP siden 1932 – gjort om Den røde hær ble stående i Norge etter krigen? Ville han kjempet for et fritt og selvstendig Norge?» Om han med dette tenker seg en situasjon der de sovjetiske soldatene hadde blitt stående i Øst-Finnmark, som de hadde frigjort fra tysk okkupasjon, eller om han tenker seg at hele Norge kom under sovjetisk styre, er noe uklart. Det første spørsmålet hans indikerer det første alternativet, det andre spørsmålet indikerer det andre.

Jeg antar at det han forsøker å stille spørsmål om er: Hva ville Sunde gjort om Norge ble okkupert av Sovjetunionen? En politisk praksis som gikk tilbake til den første tiden etter bolsjevikenes kupp mot den russiske revolusjonen i 1917, var at kommunistpartiets ledelse først hyllet krigshelter, før de samme heltene ble anklaget for undergravende virksomhet, for med overlegg å ha blitt helter for å vinne støtte og beundring fra befolkningen, noe som kunne virke utfordrende for regimet, for så å henrette dem etter en skinnrettssak. Sunde var en krigshelt, og hadde han fått den anerkjennelse han fortjente under en tenkt sovjetisk okkupasjon av Norge, ville han trolig snart ha blitt «nøytralisert», uskadeliggjort av okkupasjonsmakten. Det var den skjebnen mange krigshelter fikk i Sovjetunionen, allerede under Lenin og Trotskijs regime.

En vulgær statue

Det står en statue foran Østbanehallen, en malplassert og intetsigende statue. Statuen er rett og slett en overdimensjonert og radmager tiger. Om man ikke er et barn, eller har en barnlig glede av statuer som klatrestativ, er man raskt ferdig med kunstverket. Tigeren skal gi assosiasjoner med uttrykket ‘Tigerstaden’. Ja vel. Det var det. Om tigeren er en hunntiger, burde den vel heller vært plassert i monumentparken som Christian Ringnes, som er blant dem som har kommet med estetiserende argumenter mot Osvald-monumentet, har fått lage over seg selv i Ekebergskogen. Slik tigerstatuen nå står, er den ikke annet enn et vulgært monument over konservativ holdningsløshet. Et dysfunksjonelt klatrestativ uten estetisk verdi eller iboende mening. Et monument over den apolitiserende meningsløsheten, en meningsløshet som like fullt er full av politisk hensikt.

Jeg har hørt at kunstverk bør provosere. I så fall må utvilsomt Osvald-monumentet sies å være mer vellykket enn Ringnes-tigeren? Og det var mitt siste retoriske spørsmål i denne omgang.

Aftenposten

Aftenpostens logo: Et vulgært monument i det offentlige rom.

I vår tid har det dukket opp en forestilling om at fordommer mot jøder bare er noe muslimer har. Dette parallelt med økte kunnskaper om massive fordommer som eksisterte i Europa, både før, under og etter Den andre verdenskrigen.

I et innslag på Dagsnytt 18, onsdag 18. februar 2015, blir min lærerkollega Geir Johannesen intervjuet om sine erfaringer med jødehat blant elever i Oslo-skolen. Hans opplevelser sammenfaller med erfaringer jeg selv har gjort, men noe er likevel vesentlig forskjellig; hans opplevelser er utelukkende knyttet til fordommer mot jøder fra muslimske elever, mine erfaringer er utelukkende knyttet til fordommer blant elever som forsøksvis kan karakteriseres som «norske nordmenn fra Norge». Jeg har til gode å høre antisemittiske ytringer fra noen av mine muslimske elever.

Rapport fra Oslo-skolen

Johannesen forteller at han først opplevde jødehatet på midten av 1980-tallet og aldri hadde opplevd ordet «jøde» som skjellsord før det, og aldri fra norske elever. Han beretter blant annet om muslimske elevers forbauselse over at det kun finnes 14 millioner jøder i verden i dag, og at de ikke fikk det til å stemme overens med deres forestilling om at jødene styrer verden. Det mest bisarre han kunne fortelle, var at flere av de muslimske elevene hadde hevdet at Hitler var av jødisk slekt.

Mine opplevelser med fordommer mot jøder

Det er i vår tid dukket opp en underlig forestilling om at fordommer mot jøder er noe som har kommet til landet med muslimske innvandrere. Dette parallelt med økte kunnskaper om de massive fordommer som eksisterte i Norge, som i resten av Europa, både før, under og etter Den andre verdenskrigen. Skepsis mot jøder, afrikanere, sigøynere og tatere møtte jeg som barn blant voksne i mitt nærmiljø på 60- og 70-tallet, både fra lærere på skolen og fra andre voksne utenom skoletid. «Jøde» var ikke det mest brukte skjellsordet, det var det heller uttrykket «homo» som var, men det var likevel noe man jevnlig kunne høre. Noen ganger i sammenstillingen «pengejøde», trolig for å understreke en gammel fordom om at jøder skulle være spesielt gjerrige eller griske.

I forbindelse med avtjening av militære repetisjonsøvelser, delte jeg telt med blant annet en kar som brukte uttrykket «jøden» om kjønnsorganet sitt. Udelikat og nedsettende nok. Noen syntes å more seg over det.

Et aktivt nynazistisk miljø

Da jeg flyttet hit jeg nå bor på midten av 80-tallet, hadde bygda et aktivt nynazistisk miljø. De som tilhørte dette miljøet hadde stadige feider med folk med innvandrerbakgrunn fra Groruddalen. Det gikk rimelig voldelig for seg. Nynazistenes aktiviteter i bygda kulminerte med en nyttårsfeiring på Folkets hus. Jeg hadde vært utenbygds den aktuelle nyttårsaften og da jeg kom til kommunegrensa på hjemveien, ble jeg stanset av politiet som i samarbeid med nynazister skulle passe på at ingen skumle antinazister skulle slippe inn i bygda. Jeg ble raskt vinket videre som harmløs for nynazistene. Det er jeg fortørnet over den dag i dag. En tid senere kom det til et internoppgjør blant nynazistene, en av dem ble skutt av en annen. Og, det skulle være unødvendig å si det, disse nynazistene hadde rasistiske fordommer mot blant annet jøder. Som foreldre flest søkte de å overføre disse sine fordommer til sine barn og deres venner.

Fordommer blant norske elever

På slutten av 90-tallet begynte jeg selv å jobbe som lærer. På skolen jeg har jobbet på, har det i alle år vært få med muslimsk bakgrunn – eller innvandrerbakgrunn over hodet. Om vi skulle legge Johannesens påstander til grunn, skulle det dermed ha vært lite grunnlag for antisemittiske holdninger blant elevene. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. De første årene var det to typer fordommer jeg måtte jobbe mot. Det var fordommer mot homofile og mot jøder. Først og fremst uttrykket «homo», men også ordet «jøde» ble brukt som skjellsord. Det var ugreit å være homofil i ungdomsmiljøet den gangen. Det nynazistiske miljøet i bygda var da mer eller mindre oppløst, men medlemmene i miljøet bodde til dels i bygda fortsatt, og deres holdninger var ikke nødvendigvis forandret, selv om de ikke lenger var politisk aktive. Blant noen få elever dukket det altså opp fordommer mot jøder, noen fordommer var distinkt nazistiske i sitt opphav, andre knyttet an til fordommer som har overvintret blant andre deler av befolkningen.

Lite fordommer blant dagens elever

I det siste tiåret har det vært mindre med fordommer å jobbe mot blant elevene mine. Toleransen overfor homofile er rimelig stor. Det er sjelden at ordet «jøde» forekommer som skjellsord, men det hender. Fortsatt kan enkelte elever uttrykke forbauselse over at jødene kun utgjør 0,3 % av jordas befolkning. Noen uttrykker vantro når jeg forteller at nei, jødene styrer ikke USAs regjering. Og myten om Hitlers jødiske bestefar, som Johannesen nevner, dukker opp fra tid til annen også i mine timer, men da satt fram av elever som har vokst opp innen en norsk kristen kultur. Slike fordommer og vrangforestillinger er det selvfølgelig vår jobb som lærere å korrigere.

Kristen og muslimsk antisemittisme

Så kommer det som vel ville vært overraskende for kollega Geir Johannesen på bakgrunn av de erfaringer han hevder å ha gjort; fordommene mot jødene er det hele veien elever med heilnorsk kristen kulturbakgrunn, som har stått for. Jeg tviler ikke på at Johannesen har opplevd det han har opplevd av fordommer fra muslimske unge, men jeg tviler på at han, som åpenbart er noe eldre enn undertegnede, ikke har fått med seg den gamle antisemittismen som i århundrer har vært en del av norsk kristen kultur, som har vært en del av den kristne kulturen i Europa i 2000 år. Det tørr være en antisemittisme vi begge har hatt som en del av den kulturen og det nærmiljøet vi har vokst opp i.

Arbeidet mot radikalisering

Arbeidet mot fordommer går videre. I dag er det fordommer mot muslimer som er mest utbredt, blant ungdom som blant voksne. Disse fordommene, som alle andre fordommer, er det vår jobb som lærere å konfrontere. Av de mest utfordrende oppgavene man står overfor som lærer i denne sammenheng, er det å motarbeide fordommer uten å stigmatisere de fordomsfulle, å få en gruppe elever, som er mer eller mindre sjokkert over fordommer mot homofile, jøder, muslimer eller hva det skulle være, til ikke å avvise den fordomsfulle som medmenneske. Den biten av arbeidet på en skole handler også om å motvirke radikalisering.

Dette at mange i dag søker å stigmatisere og utdefinere ungdom med muslimsk bakgrunn, bidrar både til radikalisering av unge muslimer og av kristne ungdommer. Og, som vi bittert har fått erfare, slik radikalisering er en trussel mot oss alle sammen.

Heartfield

 John Heartfields kommentar til nazistenes herjinger.