MGP, IDF og Waterloo

Det kan se ut som om den upolitiske politiske musikkonkurransen MGP muligens står overfor sitt Waterloo. Det er å håpe at regimer i land som fører angrepskriger også snart vil stå overfor endelige nederlag.

Hyklere! Jordens og himmelens utseende forstår dere å tyde. Hvorfor forstår dere ikke da å tyde denne tiden? (Lukas 12,56)

Sist jeg så på Melodi Grand Prix med interesse, var i 1974. Jeg tok opp hele sendingen på min kassettspiller som var av merket ITT (International Telephone and Telegraph Corporation). Som kjent vant den svenske popgruppen ABBA med sangen Waterloo og sine glorete kostymer. Senere det året ble jeg en del av et slags kulturradikalt miljø, der kommersiell musikk ikke hadde noen høy stjerne. Den hadde egentlig ikke noen stjerne i det hele tatt. Likevel var det i første omgang min kassettspiller som kom til å bekymre meg, ikke musikken på kassettene mine.

ITT og kuppet i Chile

Selskapet ITT var et svært kontroversielt foretak. Før, under og etter kuppet i Chile i 1973, var ledelsen i firmaet aktive i å støtte opp om kuppmakerne, de hadde store økonomiske interesser i Chile, som i flere andre land.

De støttet opp om høyreorienterte massemedia i Chile som avisen El Mercurio. Selskapet ga 350 000 dollar til Allendes motstander Jorge Alessandri og de ga betydelig økonomisk hjelp til arbeidet med å forberede militærkuppet. Regjeringen i USA jobbet aktivt for kuppet, som var en del av deres kamp mot venstreorienterte regjeringer, og for å fremme høyreorienterte diktatur. Dette var under Den kalde krigens tid, da USA støttet opp om høyrereaksjonære regimer, mens Sovjetunionen og Kina støttet opp om venstrereaksjonære, om enn ikke alltid de samme.

ITT samarbeidet med CIA og øvrige motstandere av den demokratisk valgte chilenske regjeringen, for å skape størst mulig økonomiske problemer i Chile forut for kuppet, og ved det berede grunnen for militærkuppet. Under Pinochets diktatur ble det ført en nyliberal økonomisk politikk, med privatisering av offentlige tjenester, deregulering, korrupsjon og tilretteleggelse for investeringer fra multinasjonale selskap. Det førte til store økonomiske forskjeller og økende fattigdom i landet. Liberalistiske og libertarianske ideologer fra USA flokket til Chile for å misjonere for sine økonomiske teorier, slik de senere også gjorde i Russland, der de hadde en rolle i å bygge opp den samfunnsmodellen landet har i dag, der oligarker styrer landet med et stadig mer brutalt diktatur.

Ideologi: Chile, Russland og Israel

Pinochets styre var definitivt et høyreorientert diktatur. Det hadde trekk som sammenfaller med fascisme, som at Pinochet samlet all makt i sin hånd og innførte unntakstilstand og politisk undertrykkelse med menneskerettighetsbrudd som vilkårlig fengsling, tortur, og drap. Pinochets styre var visstnok i liten grad preget av rasisme. I motsetning til fascismen, som hadde en korporativ økonomisk modell, var økonomien under hans diktatur, altså svært liberalistisk. I sum hadde regimet både fascistiske, nasjonalkonservative og libertarianske trekk, i likhet med regimene i dagens Russland og Israel.

Da jeg fikk kjennskap til ITTs rolle i å fremme diktatur og liberalistisk økonomi i blant annet Chile, ble min stolthet over min forholdsvis nye kassettspiller, min første musikkmaskin, betydelig redusert.

Den forbilledlige amerikanske kolonialismen

De første årene etter 1974 så jeg ikke på MGP ganske enkelt fordi min musikksmak gikk i en helt annen retning enn det kommersielle musikksirkuset MGP fremmer. I de senere tiårene har jeg uengasjert latt være å se på MGP fordi det hele er uten interesse eller god mening. Det ville være å ta i overkant mye å si at jeg i år ikke ser på MGP som en solidaritetshandling med den palestinske befolkningen som i vår tid blir massakrert med amerikanske våpen av israelske styrker.

Israelernes angrep på, og undertrykkelse av, palestinere på Gaza og Vestbredden, er rystende av flere grunner, men er dessverre ikke enestående eller uvanlig. Framferden er forstemmende sammenfallende med hvordan også andre kolonialister har oppført seg overfor de kolonialiserte folkene i landene de har okkupert.

En noe romantiserende framstilling av representanter for to kolonialiserte folk.

Den største forskjellen mellom de som erobret Nord-Amerika og de israelske kolonialistene, er at krigen mot urbefolkningen i det første tilfellet varte i flere hundre år, og pågår for så vidt fortsatt, mens i det siste tilfellet har undertrykkelsen vart i kun noen tiår. I de siste månedene har det skjedd en grusom akselerasjon av volden mot palestinerne. Likevel framstår historien om undertrykkelsen av den amerikanske urbefolkningen som en modell for det som i dag skjer i Midtøsten. Man kan ikke se bort fra at det amerikanske regimet kjenner igjen trekk fra egen historie i det som nå skjer i området og også av den grunn tøver med å gripe inn overfor sin allierte.

Kolonialistenes metoder

De europeiske kolonialistene brukte både militære enheter og sivile bander i sine massakre og angrep på den amerikanske urbefolkningen. Den langvarige krigføringen og forfølgelsen førte til store tap blant landets opprinnelige innbyggere. Sykdommer som europeerne brakte med seg, var svært dødelige i seg selv for urbefolkningen. Man regner med at over halvparten av befolkningen døde. At deres livsbetingelser ble markant dårligere på grunn av kolonialistenes herjinger, bidro til dødeligheten. I dag er det palestinske helsevesenet under angrep fra israelske styrker; dødeligheten har økt radikalt på Gaza også om man ser bort fra dem som blir rammet direkte av IDFs våpen.

Tvangsflytting, konfiskasjoner og løftebrudd

De europeiske kolonialistene la beslag på urbefolkningens landområder gjennom tvangsflytting, konfiskasjon og traktater de selv ikke overholdt. Resultatet ble at urbefolkningen ble fordrevet fra sine leveområder og tvunget inn i reservater i skrinne naturområder. Viste det seg at områdene likevel inneholdt noe av verdi, som olje eller mineraler, ble urbefolkningen fordrevet på nytt. I vår tid skjer det samme i de palestinske områdene.

Den amerikanske urbefolkningen ble og blir fortsatt utsatt for rasistisk motivert diskriminering, slik Israels opprinnelige befolkning blir. Både i USA og i Israel ble og blir diskrimineringen motivert både religiøst og politisk. I begge land er det de som hevder at landet er gitt dem av en gud og at de er denne gudens utvalgte folk.

I disse dager bekymrer ytterliggående religiøse og politiske talsmenn og -kvinner i Norge seg over sikkerheten til den israelske MGP-sangeren, og viser stor omsorg for henne, men de har ingen kvaler knyttet til sikkerheten til millioner av palestinere i Palestina.

Hykleriet

Dagen-redaktøren gir på nytt fritt utløp for sin ubalanserte, hellige vrede.

Når Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk skryter av at han har brukt hundre kroner på å stemme på Israels bidrag, og på den måten bidrar til å politisere MGP ytterligere, og hevder at alle drapene IDF (Israel Defence Army) begår, er en konsekvens av at Hamas har tuneller under den palestinske befolkningen og gjemmer seg blant dem, er det en god demonstrasjon av hvilken virkelighetsfornektende hykler han er. I Bibelen omtales Jesu oppgjør med hykleri, som for ham handlet om å vite hva som var sant, uten å ta konsekvensene av det. Det er selsomt at Dagen-redaktørens bruk av hundre kroner på å stemme fram den israelske artisten, blir en stor mediesak i riksmedia. Kan den mannen egentlig gjøre noe som helst uten å forlange å komme i sentrum av medieoppmerksomheten, et forlangende som fluksens blir etterkommet?

Det har blitt rapportert at israelske skarpskyttere plukker ut barn som mål for sine skudd, og ofte skyter dem i hodet. Hvordan dette passer inn i Selbekk og likesinnedes forestillingsverden, er en gåte. Etter deres forvillelser er IDF, uansett hvor grove forbrytelser de utfører, allerede tilgitt, for alt de gjør er Hamas angivelig ansvarlig for. Det gjelder til og med for drapene og volden IDF og bosetterne begår på Vestbredden.

Måtte flere enn Napoleon og ABBA snart oppleve sitt Waterloo.

Tida og Netflix

Den største utfordringa med tida, er at den er så uberegnelig, den er kronisk variabel og lunefull, den gjør som den selv vil. Stort sett går tida raskt, til tider så raskt at man, i det man skal legge seg om kvelden, kan bli litt forundret; har jeg ikke nettopp stått opp? På den annen side hender det at tida stopper nesten helt opp. Når det skjer, kan man i vår tid ty til moderne datateknologi for å få den til å bevege seg igjen. Når tida er i ferd med å stoppe opp, kan man ta fram pc eller mobil og gå inn på en nettside med en strøm av korte filmklipp.

Hva gjør man vel ikke for å hindre tida i å stoppe opp?

Ved en slik anledning, da tida bare så vidt subbet av sted, havnet jeg i en sann overflod av reklamesnutter for Netflix. Etter en stund gikk det opp for meg at den tilsynelatende uendelige rekken av filmklipp strengt tatt handlet om det samme.

Man ble presentert for en gjeng slemme slemminger som var fæle mot ett eller flere sakesløse mennesker. Enten viste det seg i filmklippene at de bøllene var slemme med, på ingen måte var forsvarsløse, eller også dukket det opp en eller flere helter. Uansett, de snille snillingene ga de slemme slemmingene grisebank. Hver gang! Som fortjent!

Filmsnuttene har også det til felles at de alle var kreasjoner fra amerikanske filmstudio, i tillegg til at de formidlet den samme moral, de samme forestillinger, framtredende amerikanske forestillinger.

National Rifle Association of America (NRA) er en organisasjon som jobber for at flest mulig amerikanere skal bevæpne seg, med mange våpen hver. De mener at vold best avverges ved at en snill, bevæpnet person, skyter slemme voldsutøvere. Noe som ikke bare er som hentet ut av en film, men når slikt hender i den virkelige verden, kan det gi inspirasjon til enda flere filmer med voldelige oppgjør med slemminger.

I strømmen av netflixsnutter, var det flere som handlet om amerikanske soldater som skjøt og bombet slemme mennesker i diverse land. Filmene var laget over den samme lesten, først ble det vist hvor slemme slemmingene var, så ordnet de snille, men råbarske, soldatene opp, gjerne ved hjelp av overlegen ildkraft. Allerede etter noen titalls filmklipp, begynte tida å bevege seg i et noenlunde normalt tempo igjen.

Ofte får jeg e-post om problemer med betalinga av Netflix-abonnementet mitt, et abonnement jeg ikke har. Disse problemene er knyttet til kontoen jeg ikke har i Danske bank. Når det er så mye problemer med Netflix og Danske bank, får det heller være at tida til tider er i ferd med å stoppe opp. Det er nok av intetsigende reklame å finne på verdensveven, sånn at man kan restarte tida.

Kanskje er det grunn til å bekymre seg over det å bruke vold som tidtrøyte i en verden der virkelig vold forekommer i overflod? Kanskje man burde lese en bok i stedet? For den del hevdes det at opplevelsen av tid til enhver tid er subjektiv.

Kan langsom lesing av bøker være et godt alternativ til konsum av politiske propagandafilmer med høy voldsfaktor?

Bekjennelser

I disse dager ser det ut til å ha oppstått en trend der den ene etter den andre står fram og bekjenner detaljer om deres forhold til rusmidler. Nå er det lenge siden jeg har hatt noe ønske om å være moderne, men altså likevel.

Jeg har aldri brukt narkotika, men under sykehusbesøk har jeg blitt tilført substanser som jeg strengt tatt ikke vet hva var.

I yngre år hadde jeg et for vår kultur, vanlig, moderat, forbruk av alkohol. Det hendte at jeg drakk meg full. Da jeg innså at det er fullstendig forkastelig å konsumere nevnte rusgift, bestemte jeg meg for å bli totalavholdsmann. Det er trettitre år siden nå.

Det er ikke alltid man blir klokere med alderen, men det hender.

Jeg har til gode å ta det første trekket av en sigarett, pipe eller andre remedier for røyking av nikotin, tjære og den slags. Fram til midten av 1990-tallet røykte jeg en del passivt, noe som var vanlig fram til den tida. Det var vanskelig å unngå passiv røyking; det ble regnet som uhøflig å be folk avstå fra å forpeste lufta med helseskadelig tobakksrøyk.

I løpet av livet har jeg drukket cirka fem kopper kaffe, den siste i 1980. Jeg drikker en del vann.

Følgelig er det knapt noe ungdomsparti jeg ville passe inn i, også om man ser bort fra alderen.

I oppveksten var jeg godtroende, kunnskapsløs og naiv, jeg trodde på det meste jeg ble fortalt. I tenårene var jeg først høyreorientert, senere ble jeg venstreorientert. De siste førtito åra har jeg nøyd meg med å være orientert. I all beskjedenhet.

Så er det bare å vente på berøm for å stå fram så åpenhjertig.

Terroren fortsetter

Så viste det israelske regimets beskyldninger mot UNWRA seg å være løgn, som forventet, en løgn som fylte sitt formål og bidro til å øke antall døde palestinere. Det var ikke overraskende at så mange regjeringer så villig lot seg «lure» og stoppet støtten til hjelpeorganisasjonen.

USAs økte våpenhjelp til Ukraina og Israel betyr at:

– ukrainerne kan bedre beskytte seg mot russisk terrorbombing

– israelerne kan intensivere terrorbombingen av palestinerne

Folkemordet fortsetter.

Beskytte eller beskyte?

Dagsnytt 18 og kristensionisten

I NRKs Dagsnytt 18 sending 11. april 2024, møttes Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen, dreven debattant, gjenganger i diverse TV- og radioprogram og kristenkonservativ, til debatt med Victor Lind som ble presentert som jøde og billedkunstner, og som vel var et nytt bekjentskap i et debatt- eller nyhetsprogram. Debatten startet med et langt og ufokusert foredrag fra Selbekk og ut over i innslaget var det han som fikk desidert mest taletid, noe som ikke forhindret ham i å avbryte motdebattanten gjentatte ganger. Det er debatteknikk og ikke høflighet, som er blant Selbekks sterkere sider.

I vanlig stil presenterte Selbekk en rekke påstander som om de ukontroversielt var gudsens sannheter. Han hevdet at jødene er verdens mest forfulgte folk. At jødene har blitt forfulgt opp gjennom historien, er en uomtvistelig sannhet. Hvilken folkegruppe som har vært mest forfulgt gjennom tidene, er det vanskeligere å kunne konstatere. Det finnes mange kandidater i så måte, jødene er en av kandidatene.

Hva med Amerikas urbefolkning, som ble utsatt for et omfattende folkemord og som fortsatt i vår tid blir diskriminert, marginalisert og for det meste gitt elendige overlevelsesmuligheter? Hva med aboriginene i Australia og befolkningene i mange tidligere europeiske kolonier? Hva med romanifolket (de reisende, taterne), som opplevde Porajmos, folkemordet under Den andre verdenskrigen, og fortsatt i dag blir diskriminert og forfulgt, slik de har blitt i uminnelige tider? Hvem som skal ha tittelen Verdens mest forfulgte folkegruppe, er ikke opplagt. Om man begrenser tida man vurderer til de siste sytti åra, blir palestinerne en selvfølgelig kandidat.

Dagens redaktør møter motbør.

Selbekk har et og annet poeng, som når han påpeker det betenkelige med det tankeløse slagordet «Ingen sionister i våre gater», som har blitt ropt av enkelte demonstranter i den senere tid. Slagordet minner selvfølgelig om slagordet «Ingen nazister i våre gater». Viktigere enn betenkelige utrop fra norske demonstranter, er det å sette søkelys på det pågående folkemordet i Gaza og på Vestbredden.

Lind på sin side påpekte at staten Israel er for jøder og er en apartheidstat. Han ser dette som sionismens kjerneprosjekt og derfor er det ikke uproblematisk å erklære seg som sionist, han definerte sionismen av i dag som den politikken staten Israel praktiserer.

Selbekk sammenlignet Israel med land som Iran, Syria og Saudi-Arabia og andre svært brutale diktatur i regionen, og framhevet Israel med en bedre menneskerettighetssituasjon enn de andre landene. Sammenligner man forholdene i ett land med et utvalg land der forholdene er som svartest, er det ikke vanskelig å finne noen lyspunkter. Sammenlignet med menneskerettighetssituasjonen i Norge, står selvfølgelig Israel til stryk.

Videre sa Selbekk seg svært fornøyd med pressefriheten i Israel. Han om det. Drøyt nok påsto han også at palestinerne i Israel har de samme rettighetene og leveforholdene som majoritetsbefolkninga. Hvilket Lind avviste og dokumenterte at er feil. Han kunne også avvise Selbekks påstand om at Israel ble opprettet av FN som en eksplisitt sionistisk stat. Staten ble opprettet som en stat med den uttrykkelige forutsetninga at alle etniske og religiøse grupper skulle ha de samme rettighetene, hvilket de som kjent ikke fikk.

Det ble satt strek for innslaget der den drevne propagandisten Vebjørn Selbekk fikk desidert det meste av taletida og sluttreplikken. Og dermed mest ytringsfrihet.

Demokrati og næringsliv

Når man jobber som lærer, blir man jevnlig involvert i nye utviklingsprosjekt, om man lar seg engasjere. Mange av prosjektene kommer som resultat av politiske initiativ med opphav lokalt eller sentralt. Særlig etter et politisk maktskifte er det vanlig med nye, ambisiøse prosjekter. Om enn de ikke alltid er så godt gjennomtenkt. Som regel mister initiativtagerne interesse for prosjektene sine etter en tid, de blir ofte ikke fulgt opp. Noen slike prosjekt har handlet om samarbeid mellom skole og næringsliv.

I forbindelse med et slikt samarbeidsprosjekt mellom en skole jeg jobbet ved og det lokale næringslivet, var jeg ved en anledning i møte med en direktør ved en bedrift i bygda. Han var hyggelig, imøtekommende og snakkesalig, stolt av bedriften han jobbet i. Det ble på flere måter en interessant begivenhet.

Bedriften hans hadde ganske nylig flyttet inn i nye lokaler. Disse hadde de fått bygget fordi de gamle lokalene de tidligere hadde i bygda etter hvert hadde blitt for små. Da de ville utvide hadde de fått en oversikt over tomter avsatt til bedriftsformål i bygda, fra kommunen. Ingen av tomtealternativene falt i smak hos bedriftsledelsen, derfor saumfarte de bygda etter andre tomter å bygge bedriften på. Ganske snart fant de en særdeles god tomt viss størrelse og beliggenhet passet utmerket for det de vurderte som bedriftens behov. Tomten var imidlertid satt av til boligformål.

Da de søkte om å få overta tomten, fikk de avslag. Politikerne og kommuneadministrasjonen hadde gjort regning med boligbygging på den aktuelle tomten, da en ny skole i området ble bygget, tilpasset antatt framtidig elevantall.

Bedriftens ledelse ga kommunen beskjed om at enten fikk de overta tomten de ville ha, eller de ville flytte bedriften ut av bygda, med tap av lokale arbeidsplasser som resultat. Hvordan trodde politikerne kommunens innbyggere, og velgere, ville reagere når de fikk vite at arbeidsplasser gikk tapt som følge av kommunens avslag, hadde direktøren og de andre forhandlerne fra bedriften, spurt. Direktøren var stolt over hvordan de billedlig talt hadde tatt lokalpolitikerne i nakken og filleristet dem for å få det som de ville. Sett fra et annet perspektiv, de hadde klart å undergrave demokratiet ved å tvinge fram sin vilje.

Det er ikke mye et kommunestyre, lokaldemokratiet, kan stille opp med overfor store konsern. Også dagens regjering har opplevd milliardærenes makt, blant annet lakseoligarkenes, og har måttet føye seg etter deres krav. Selv den arrogante tidligere høyrestatsministeren vår ble tvunget av oppdrettsnæringas eiere til å gå kanossagang overfor diktatoren i Kina og gjøre knefall for ham for at næringslivsaktører i landet hans igjen skulle importere norsk laks.

At det ikke blir flere nobelpriser til kinesiske demokratiforkjempere, er en ting. Et annet moment er at konsentrasjonen av stadig mer makt og kapital på færre hender gjør at behovet for demokratiaktivister øker også i Norge.

Forblindet solidaritet

Av all elendighet i verden er det nok krigene i Ukraina og i Palestina som har gjort sterkest inntrykk på nordmenn i den senere tid. Når det gjelder begge tragediene, er det krevende å ta inn over seg ulike måter å forstå hendelsene på.

I Morgenbladet nr. 10/2024 gjengis forordet til den norske utgaven av Martin Krasniks bok En smal bro over avgrunnen – 7. oktober, jødene og palestinerne, krigen og håpet, under tittelen «Norge lukker øynene for palestinsk terror». Artikkelen suppleres med et intervju med forfatteren under tittelen «Det står politi foran synagogen i Oslo også, gjør det ikke?» Jeg opplever både artikkelen og intervjuet som opplysende, i det innholdet ikke sammenfaller med hvordan jeg selv oppfatter den pågående krigen i de palestinske områdene.

I forordet/artikkelen skriver Krasnik blant annet: «Det er lett å påvise at Israel, både i 2014 og 2024, først og fremst er opptatt av å ramme Hamas. Prøver israelerne samtidig å unngå sivile tap? Ja, selvfølgelig gjør de det. Lykkes de med det? Nei, det gjør de ikke. Er israelerne veldig lei seg for det? Ikke særlig.» Når man tillegger kollektive størrelser som «Israel» og «israelere» bestemte meninger og motiver, så vil man uvegerlig ta feil; israelerne har ingen ens mening om og holdning til krigen i de palestinske områdene, selv om støtten til hærens krigshandlinger er massiv og informasjonen om dem er tilsvarende liten i Israel. Det er likevel et stort spenn i hva israelere har uttalt om den pågående krigen. Det har vist seg at det er alt annet enn opplagt at formålet med krigen kun er å ramme Hamas. Fakta på bakken i de palestinske områdene viser med all ønskelig tydelighet at palestinere generelt er måltavle for krigshandlingene fra Israel Defence Forces’ (IDF) side. Folkemordet de nå utfører, utfører de på oppdrag fra den israelske regjeringa.

Holdningene til krigen blant israelere, spenner fra dem som ønsker stopp i krigshandlingene umiddelbart, til dem som vil at krigen skal pågå til den siste palestiner er fordrevet fra «det bibelske Israel» eller Stor-Israel, Eretz Israel. Dette området omfatter ikke bare Israel av i dag, men også Gaza, Vestbredden, hele Jerusalem, Golan-høyden og Sør-Libanon (Galilea). Det er ikke bare et stort spenn blant israelerne når det gjelder krigens mål, men også i holdningene til hvordan krigen bør føres er forskjellige.

Antallet sivile ofre i de palestinske områdene indikerer at IDF ikke anstrenger seg for «å unngå sivile tap». Antallet barn og sivile som drepes og skades når IDF retter angrep mot ett enkelt påstått mistenkt Hamas-medlem, er oppsiktsvekkende. Opptil to hundre drepte har blitt rapportert i slike angrep. Skadevirkningene av angrepene blir større som følge av alt helsepersonellet som IDF har drept og alt medisinsk utstyr de har ødelagt. Inntrykket som står igjen er at IDF er i krig ikke bare med Hamas, men også mot palestinere generelt, uavhengig av alder, og at den sørafrikanske regjeringas anklager om et pågående folkemord i de palestinske områdene, ikke er uberettiget. I skrivende stund er 31000 palestinere drept, av dem er førti prosent barn.

Krasnik stiller spørsmålet om «israelerne er veldig lei seg for» at mange sivile palestinere blir drept av IDF. Og svarer et de ikke er særlig lei seg. Igjen, reaksjonene spenner fra de israelere som er dypt fortvilet over lidelsene palestinerne gjennomlever, til dem som gleder seg over det som skjer.

Også i vurderinga av nordmenns holdning til krigen i de palestinske områdene, opererer Krasnik med en kollektiv størrelse, den kollektive størrelsen Norge, som om «Norge» er en aktør, et levende vesen. Han skriver: «Norge har valgt å lukke øynene for den andre delen av regnestykket – palestinsk terror – for å få verdensbildet til å passe.» Tradisjonelt har det offisielle Norge, regjeringa og media, lukket øynene for israeleres terror mot palestinere. Imidlertid har det skjedd en endring fra en mangeårig ensidig støtte til Israel og en rasistisk holdning overfor palestinerne, til en mer nyansert måte å forholde seg til begge siders illgjerninger og lidelser. Den senere tids krigshandlinger har på ingen måte styrket sympatien for det israelske regimet eller den israelske hæren. Krasniks påstand om at også Norges regjering over tid har inntatt en gradvis mer kritisk holdning til Israels rolle i konflikten, medfører riktighet.

 I etterkrigstida så ledelsene i Arbeiderpartiet på Israel som en sosialdemokratisk idealstat, et forbilde. Livet i de israelske kibbutzene ble romantisert. I skolen og i media ble staten Israel omtalt i positive ordelag. Det å støtte Israel i konflikter med naboland og med den palestinske befolkninga, var en del av den politiske oppdragelsen i Norge på 1960- og 70-tallet, men noe begynte å endre seg på begynnelsen av 1980-tallet.

Den opprinnelige ensidige begeistringa for Israel ble etter hvert mer nyansert under inntrykket av israelernes behandling av palestinerne, blant annet under Likud-politikere som Ariel Sharon og Benjamin Netanyahu. Det framstår ikke som uventet at forståelsen av konflikten mellom Israel og palestinerne har endret seg over tid etter hvert som voldshandlingene har utfoldet seg. Også krigen i Ukraina har bidratt til å sette konflikten i et nytt lys. Den israelske regjeringa benekter palestinernes rett til eget land; den russiske regjeringa benekter på samme vis ukrainernes rett til sitt land.

Da Russland gikk til fullskala angrepskrig mot Ukraina, ble folk flest i Norge, som i mange andre land, forferdet over den brutaliteten mange av de russiske soldatene gikk fram med. De fleste var sjokkert over russiske angrep som rettet seg mot sivile og sivil infrastruktur. Når vi nå ser bilder av ødelagte bygninger i Ukraina og hører om ødeleggelse av kraftanlegg og annen infrastruktur, blir vi fortsatt indignerte. Det som skjer nå føyer seg inn i en rekke av angrep opp gjennom historien fra russisk side på Ukraina; vi må aldri glemme Holodomor.

Imidlertid har alle bildene av de mange totalt ødelagte bygningene og den fullstendig raserte infrastrukturen på Gaza, flyttet mye av befolkningas fokus fra den russiske hærens brutalitet i Ukraina til den enda større hensynsløsheten som IDF utviser i de palestinske områdene. Diktatoren i Kreml kan glede seg over at verdens oppmerksomhet overfor det som skjer i Ukraina ikke er fullt så sterk og at Vesten sliter med å forholde seg til to store kriger i sine nærområder.

Under Porajmos ble opptil en halv million romani og sinti drept av de tyske nazistene og deres medhjelpere. Da krigen begynte var det nærmere en million romani og sinti i Europa. Først i 1979 begynte den tyske regjeringa å gi erstatninger til gjenlevende ofre fra konsentrasjonsleirene. Det skulle gå enda flere tiår før drapene og forfølgelsen ble anerkjent offisielt.  
Norske overlevende romani og sinti fra de tyske konsentrasjonsleirene ble nektet å vende tilbake til Norge etter krigen. Først i 1956 fikk de anledning til å vende tilbake til landet. Omtale av deres skjebne under krigen har nærmest vært fraværende i norsk etterkrigshistorie.
Det finnes et lite romani-samfunn i Israel. Også der har de møtt diskriminering som minoritet.

Krigen i Palestina slår tilbake på Israel. Som Krasnik skriver: «Hvis enkelte israelere uttrykker kritikk, risikerer de represalier fra arbeidsgivere eller utdanningsinstitusjoner – eller til og med arrestasjon og fengsling. Særlig israelske arabere utsettes for trakassering hvis de uttrykker sympati for sivile palestinere eller kritiserer myndighetene.» Det er med andre ord ikke bare i Putins Russland at ytringsfriheten har dårlige kår, for kritikere av krigene og andre.

Krasnik skriver videre: «(K)rigen har vart i fire måneder, nesten 30 000 palestinere er drept og store deler av Gaza er ødelagt. Forholdene med død, sult og sykdom er forferdelige. Begge sider er blitt forherdet og brutalisert på en måte som bare er blitt verre etter hvert som krigen skrider frem.» Dette er presist observert. Vi må ikke glemme fortidige misgjerninger, som Holocaust, som massakrene i Sabra og Shatila i 1982, som terroren 7. oktober 2023, som alle krigene i Midtøsten og andre grusomheter. Ikke desto mindre er det det som skjer nå som er det vesentligste i dag, for det er det man kan gjør noe med.

Krasnik er opptatt av at retorikken fra norske myndigheter og norske media har endret seg i løpet av de siste månedene. Det er nok en sannhet med noen modifikasjoner. I et intervju sendt i Nyhetsmorgen på NRK, 1. mars 2024, kommenterte finansminister Trygve Slagsvold Vedum krigene i Ukraina og Palestina på svært forskjellige måter. Han sa blant annet: «Den forferdelige krigen vi har i Ukraina» og «situasjonen på Gaza og i Israel.» Dette som et svar på spørsmål fra NRKs journalist der denne brukte formuleringa «invasjonskrigen i Ukraina, krigen til Israel mot Hamas i Gaza». Det siste er i tråd med israelsk retorikk. Situasjonen på Gaza og Vestbredden kunne vært omtalt med formuleringer som er vanlige å bruke i forbindelse med krigen i Ukraina: Israels fullskala angrepskrig på Palestina.

«(E)tter begravelsene, under ruinene, må man grave frem det politiske, der kompromisset er å finne», skriver Krasnik. La oss håpe det. Enn så lenge ser det ut til at den groteske runddansen med hevn for hevn vil fortsette. Først og sist handler det om å stille seg solidarisk med ofrene for terroren og krigen, og ikke med de ansvarlige for volden på begge sider.

Utenfor butikken der jeg handler dagligvarer, sitter det ofte en tigger. Det finnes de som vil nekte henne å sitte der. Har vi glemt Porajmos?

Når våre venner dreper

Ordene som brukes i media om kriger og andre alvorlige hendelser i verden, kan fargelegge vår forståelse av dem, om vi ikke er våkne og kritiske til hvilke begrep som benyttes.  

I et intervju sendt i Nyhetsmorgen på NRK, 1. mars 2024, kommenterte finansminister Trygve Slagsvold Vedum krigene i Ukraina og Gaza på svært forskjellige måter. Han sa blant annet: «Den forferdelige krigen vi har i Ukraina også situasjonen på Gaza og i Israel.» Dette som et svar på spørsmål fra NRKs journalist der denne brukte formuleringen «invasjonskrigen i Ukraina, krigen til Israel mot Hamas i Gaza». Det er alt overveiende sivile palestinere som angrepene til det israelske militæret og bosetterbevegelsen rettes mot.

De fleste ble forferdet over brutaliteten til de russiske styrkene da den fullskala angrepskrigen mot Ukraina startet og de mange angrepene på sivile og sivil infrastruktur. Bestialiteten har senere blitt overgått av Israel Defence Forces i deres daglige angrep mot palestinerne, under den fullskala angrepskrigen mot sivile og sivil infrastruktur i de palestinske områdene i Gaza og på Vestbredden. Omfanget og karakteren til de israelske angrepene gjør at begrepet «folkemord» best beskriver det som skjer med befolkningen i de palestinske territoriene.

Hvilke begrep som blir brukt av regjeringsmedlemmer og andre politikere i et land, og av journalister i riksmedia, gir signaler om hvordan hendelser ventes å bli forstått av befolkningen. I Russland er det ikke lov å bruke ordet ‘krig’ om krigen i Ukraina, den russiske regjeringen har bestemt at angrepskrigen skal kalles en «militær spesialoperasjon». Hvilket selvfølgelig er lattervekkende for oss som bor i et demokrati med ytringsfrihet, men blodig alvor for opposisjonelle krigsmotstandere i Russland.

Når en framtredende norsk politiker bruker formuleringen «den forferdelige krigen» om angrepskrigen til Russland mot Ukraina og formuleringen «situasjonen» om den israelske angrepskrigen i Gaza og på Vestbredden, kunne det vært lattervekkende om det ikke hadde vært for «situasjonens» alvor. Folkemord er ikke noe å le av.

Sommerfuglen

Tekstmeldingen var nesten klar, han skulle bare lese igjennom en siste gang for å sjekke formuleringene, tegnsettingen og grammatikken, da en sommerfugl kom flagrende inn. Den ble ved med å flagre hjelpeløst opp ned langs vinduet. Han reiste seg for å hjelpe den ut igjen. Snart var den fanget i et lite bur formet av hendene hans, med fingrene som gitter. Forsiktig bar han den ut og slapp den fri. Så gjorde han seg ferdig med tekstmeldingen og fikk sendt den.

Rett etter at hun hadde svingt ut på veien, hørte hun signalet fra mobiltelefonen. Hun sjekket aldri mobilen mens hun kjørte. Det var mye nordgående trafikk på riksveien, så hun ble stående litt ved stoppskiltet. Mannen som satt i bilen bak hennes tutet utålmodig. Hun mønstret ham med et strengt blikk i bakspeilet.

Av en eller annen grunn kom det ikke lenger biler sørfra. Så snart det ble en luke i trafikken sørover, kom hun seg ut på veien med kurs nordover. Den utålmodige mannen ignorerte stoppskiltet, svingte sørover og tråkket irritert inn gasspedalen.

Han var sent ute til tannlegetimen, men kunne ennå rekke den. Det var bare tida og veien. Rundt første sving sto trafikken helt stille. En semitrailer sto på tvers av begge kjørefeltene med fronten i grøfta. Han bannet innett. Det var den tannlegetimen.

Tekstmeldingen var nesten klar, han skulle bare lese igjennom en siste gang for å sjekke formuleringene, tegnsettingen og grammatikken, da en sommerfugl kom flagrende innom som snarest før den fløy ut igjen og ble borte. Han gjorde seg ferdig med tekstmeldingen og sendte den i vei.

Da hun skulle til å starte bilen, hørte hun signalet fra mobiltelefonen. Hun trakk den fram og sjekket meldingen. Hun måtte smile. Det var nesten bare han som brukte stor bokstav og punktum i tekstmeldinger.

I det hun skulle til å svinge ut fra parkeringsplassen, kom en bil i noe for høy hastighet nedover veien. I krysset ved riksveien ignorerte sjåføren stoppskiltet og satte opp farten sørover.

Det var mye nordgående trafikk på riksveien, så hun ble stående litt ved stoppskiltet.  Av en eller annen grunn tok strømmen av biler sørfra slutt. Så snart det ble en luke i trafikken sørover, kom hun seg ut på veien med kurs nordover.

Han var sent ute til tannlegetimen, men kunne ennå rekke den. Det var bare tida og veien. Et stykke etter den første svingen kom en semitrailer i strømmen av biler på vei nordover. Plutselig skar den over i feil kjørebane og traff bilen hans. Den havnet i grøfta klemt under fronten til traileren. Alt ble rødt.

Flukten til Sveits

I Russland foregår det en mobilisering av forholdsvis unge menn til angrepskrigen mot Ukraina. Blant de mobiliserte er det først og fremst fattige fra provinsene. På Putins forlangende beordres dårlig utstyrte soldater til å storme fram mot de ukrainske stillingene i rene selvmordsangrep, i tråd med tradisjonen fra Stalin. Den russiske middel- og overklassen gjør sitt beste for å unngå at deres egne unge blir sendt ut i krigen. Blant oligarkene i landet er det mange som har formuer og familie trygt forvart i skatteparadis.

I Ukraina foregår det en mobilisering av forholdsvis unge menn til forsvarskrigen mot Russland. Mange i den ukrainske middel- og overklassen gjør sitt beste for å unngå at deres egne unge blir sendt ut i krigen. Også blant Ukrainas oligarker er det flere som har verdier og nær familie trygt forvart i utlandet, vernet mot beskatning og krigsødeleggelser. Etter Russlands invasjon av Ukraina har oligarkene mistet en del av sin tidligere makt og verdier. Deres muligheter til å dra nytte av korrupsjonen i landet, har blitt mindre etter invasjonen.

Flere milliardærer fra Norge har etablert barn som ankerbarn i Sveits, der de også har plassert deler av formuen, med tanke på at de selv og resten av den transportable delen av rikdommen senere kan følge etter. Det som oppgis som begrunnelse for å flykte, er at de ikke ønsker å bidra mer enn nødvendig til det norske samfunnet, et samfunn som har gitt dem mye.

I den senere tid har det stadig oftere i det offentlige ordskiftet dukket opp spådommer om at krigen i deler av Europa også vil spre seg til Norge. Noen mener sågar at Den tredje verdenskrig har startet.

Sveits var militært nøytralt under de to foregående verdenskrigene, men hadde et utstrakt økonomisk samarbeid med mellom andre det nasjonalsosialistiske Tyskland, blant annet ved forvaltning av verdier som den tyske regjeringen hadde tilranet seg fra okkuperte land og fra forfulgte minoriteter. Regjeringer og finanseliter har hatt nytte av sveitsisk nøytralitet under krig.

Selv om ikke alt nødvendigvis henger sammen med alt, kan det være grunn til å tro at det å sikre egen familie og formue i tilfelle krig, er en medvirkende årsak til at norske økonomiske lykkejegerne har etablert seg nettopp i Sveits. Man undres over hvor mange av oss som fortsatt bor i Norge, som er villige til å ofre eget og andres liv for å beskytte de utflyttede milliardærenes verdier i Norge, om det skulle bli krig?