To ganger i løpet av livet har jeg kjent en overveldende følelse av frihet, så langt. Den første gangen frihetsfølelsen grep meg, var den dagen jeg sluttet på ungdomsskolen. Ni års elendighet var forbi. Hva som skjedde den dagen, før det ringte ut etter siste time, det husker jeg ikke, men den første tiden etter at det ringte ut, den står fortsatt mer enn klart for meg.

Jeg hadde nettopp kommet meg ut av den brungrå skolebygningen for siste gang, jeg har aldri vært inne i den siden, og var kommet ut i skolegården, da matematikklæreren dukket opp fra intet og begynte å snakke med meg for første og siste gang på tre år, om noe annet enn matematikk. Han så meg oppmerksomt inn i øynene, det var noe ukjent ved blikket hans, det vanlige sløret av matematikk var borte fra det, men matematikklukten i klærne hans var like påtrengende som den alltid hadde vært. Det var den umiskjennelige lukten av panikk som alltid hadde gjort det vanskelig å konsentrere seg.

Det vil bli vist en film om seksualitet og prevensjonsmidler i gymsalen om ti minutter, sa han. Han så oppmerksomt på meg før han fortsatte. Det er frivillig å se filmen, men du bør se den, avsluttet han, i et tonefall som virket nesten omsorgsfullt. Hvorfor han la trykk på ordet «du», vet jeg ikke.

Det har hendt, fra tid til annen gjennom årene, at denne episoden, den siste hendelsen fra min tid på ungdomsskolen, har dukket opp fra hukommelsens arkiv. Når det skjer kan jeg lure på hva han mente med det han sa. Og hvorfor han la trykket i setningen der han la det. Men jeg har aldri lurt på hvordan filmen var.

Vel ute av skolegården ble jeg grepet av en overveldende følelse av å være fullstendig fri. Den gleden frihetsfølelsen utløste, fikk det til sitre i hele kroppen; jeg nærmest svevde bortover gangveien ved skolen. Grusen på bakken syntes å gi uttrykk for den største velvilje. Siden gikk ferden langs stien gjennom det lille skogholtet, der forlengelsen av forstadsbanen for lengst var planlagt å gå, en plan som det fortsatt gjenstår å realisere, og til slutt gikk jeg lett nedover fortauet det siste stykket av veien, hele tiden med en boblende latter gjemt et sted dypt nede i halsen. Det var solskinn, sommer, sterke farger. Fuglene sang formodentlig muntert oppe i trærne. Hele verden var fantastisk og vennlig. Et liv, en evighet, fritt for bekymringer syntes å ligge foran meg.

Følelsen av frihet varte hele veien hjem, i ti minutter. Frihetsfølelsen forsvant først da jeg tok i dørhåndtaket hjemme.

Da tenkte jeg: Hva nå?

SAM_0951