Handlinger fra fremtiden

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen fillerister Fremskrittspartiets kritikere. Han finner det kritikkverdig at vi baserer vår kritikk på faktiske fortidige hendelser og ikke på en ukjent fremtid med like ukjente sprell fra Frps side.

Fremtiden er en hypotese som kanskje aldri blir realisert. Nåtiden er et flyktig øyeblikk som det er umulig å gripe i flukten. Fortiden er det eneste som er varig og stabilt nok til at vi kan forsøke å gjøre oss den begripelig.

Tenkningen er fri; den er ikke en gang bundet av seg selv

Den tyske filosofen Max Stirner (1806-1856), ble konfrontert med at noe han nylig hadde skrevet sto i motstrid til noe han hadde hevdet på et tidligere tidspunkt. Til dette svarte han at om han hadde sagt eller skrevet noe som ikke var så lurt en dag, så var han ikke av den grunn forpliktet til å fortsette å hevde det samme tullet neste dag. Det motsatte må vel trolig også gjelde; om man sa noe klokt i går, burde ikke det forhindre en i å si noe dumt i dag. Tenkningen er fri; den er ikke en gang bundet av tidligere tanker man selv har fremsatt.

Det eneste vi har å holde oss til er fortiden

Den like tyske filosofen G. W. F. Hegel (1770-1831), blir ofte sitert for utsagnet: «Minervas ugle flyr ved solnedgang.» Med det mente han å si at vi ikke forstår det som skjer i vår samtid, når det skjer. Det er først etter at hendelser har inntruffet, at vi kan begynne vårt møysommelige arbeid med å forsøke å forstå det som har skjedd. Noen tro på at vi kunne vurdere det som ennå ikke har skjedd, hadde han ikke. Vårt kart og kompass for fremtiden, det er å analysere historien, å analysere det som allerede har skjedd.

Vi vet ikke stort om fremtiden

Den trolig mest berømte tyske filosofen, Immanuel Kant (1728-1804), var ikke like pessimistisk som Hegel, i forhold til våre muligheter til å kunne vite noe om fremtiden. Han påpekte at vi allerede vet at fremtidens hendelser vil skje i tid og rom, og at vi kommer til å oppfatte det som skjer som om det skjer i rekkefølge og at det er en sammenheng mellom mye av det som måtte skje. Men han hadde nok ikke noen tro på muligheten av å kunne bedømme en regjerings politikk ut fra hva de vil kunne komme til å finne på i fremtiden. I dag, som alltid ellers, må vi bedømme våre politikere fra hva de har sagt og gjort før.

Partiet som ikke tåler kritikk

Ulike mer optimistisk fremstår den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen, bosatt i Tyskland. I sin artikkel «Stemmer fra fortiden» i Dagsavisen 25. oktober 2013, oppfordrer han oss alle til å bedømme vår nye regjering ut fra hva de ikke har gjort ennå, og ikke ut fra hva dens medlemmer har sagt og gjort før. Der er han på linje med Carl I. Hagen som allerede nå, etter at Solberg-regjeringen har tiltrådt, har rukket å æreskjelle norske journalister og mener at det å rette et kritisk søkelys mot Fremskrittspartiet, nå som alltid før, er sjofelt og uttrykk for forfølgelse av partiet. Selv er Hagen nok en gang ute med besk kritikk av norske muslimer, en kritikk som er enda mer spisset enn tidligere. Hvem hadde trodd det var mulig?

Vridd religionskritikk

Aktuelt har han vært frisk i replikken i forhold til statsstøtte til muslimske trossamfunn med mindre enn 300 medlemmer. Han mener disse menighetene «spretter opp som paddehatter» og at de har «sugerør inn i statskassa». Fordomsfulle formuleringer?

Når representanter fra Krf påpeker at de små trossamfunnene for det meste er kristne, ignorerer Hagen dette og vedblir med sin mistenkeliggjøring av kun muslimske trossamfunn. I sin iver etter å ramme muslimer, ser han stort på det at han også kan komme til å ramme kristne minoriteter. At det er Den norske folkekirke, tidligere Den norske statskirken, som har det største og mest aktive sugerøret inn i statskassa og er det religiøse samfunnet som opp gjennom årene har surret mest med sine medlemslister, noe som har gitt dem store tilleggsbevilgninger, at statsstøtten til trossamfunnene ikke består i stort annet enn at folks egne skattekroner går tilbake til det trossamfunn hver enkelt måtte finne det opportunt å melde seg inn i, at det er en ordning hvor vi så å si får tilbake våre egne penger, velger han å hoppe bukk over. Med dette søker den gamle partieieren å tilkjennegi at han og hans parti ikke har endret seg stort etter å ha fått regjeringsmakt, en makt som er tuftet på 12,5 % av de stemmeberettigede.

I blinde inn i fremtiden

Spørsmålet vi da bør stille oss er om vi skal følge Ambjørnsens oppfordring om å se bort fra Fremskrittspartiets 40-årige historie, lukke øynene og gå i blinde inn i fremtiden, eller om vi skal være så fordomsfulle å anta at det aktuelle partiet neppe gjennomgår en dyptgripende ideologisk og retorisk endring av å komme til makten, at vi i utgangspunktet kan anta at partiets fremtid ville være gjenkjennelig i forhold til den historien det har?

Ambjørnsen tilstår å ha spissformulert seg ofte i løpet av sin karriere som forfatter, han forsvarer Fremskrittsparti-politikernes rett til å ha spissformulert seg, og ikke måtte stå for hva de tidligere har sagt, men det at vi som er notoriske kritikere av partiet også spissformulerer oss, nei det kan han ikke godta. Her må i alle fall undertegnede skuffe forfatteren. Jeg kommer til å fortsette å gripe fatt i hver liten og hver stor sak i partiets nåværende og kommende fortid, som jeg finner verdt å kritisere. Dette til tross for at hans beske kritikk av Fremskrittspartiets kritikere også rammer min artikkel «Fremskrittspartiet og ytringsfriheten» med full tyngde.

Ikke kritiser meg ut fra hypoteser om fremtidige handlinger

Det må innrømmes at jeg nok blir litt irritert om noen i dag vil holde meg ansvarlig for noe jeg hevdet den gangen for mer enn 30 år siden, da jeg var en ung rabulist, og forventer at jeg skal stå for det samme i dag, som den gangen. Eller om man trekker trådene enda lenger tilbake i tid, til den gangen jeg var en fordomsfull konservativ tenåring, slik som man stort sett var i mitt oppvekstmiljø i gamle Bærum på 60- og 70-tallet.

Likevel vil jeg nok reagere enda mer om noen begynner å bebreide meg for postulerte handlinger man tror jeg kan begå, når jeg om noen få år går av med pensjon. Skal først galt være, så vil jeg si det motsatte av Ingvar Ambjørnsen: Ta meg for det jeg sa i går, ikke for det jeg ikke har gjort i morgen. Det er nok denne holdningen som gjør at jeg ikke kan få jobb i PST.

Fordommer eller fri fantasi – på kanten av en digresjon

Til tross for at alle terrorhandlinger i Norge i etterkrigstiden har blitt begått av høyreekstremister, med unntak av Lillehammer-drapet i 1973, utført av agenter fra terrororganisasjonen Mossad, og attentatet mot William Nygaard i 1993, muligens begått av en muslimsk terrorist, vedblir PST å se bort fra fortidens fakta og konsentrerer seg om sine egne hypoteser om at det i fremtiden vil være folk med tilknytning til ekstreme muslimske grupper som vil utgjøre den store terrortrusselen i Norge. Tegn tyder på at de høyreekstreme finner det inspirerende med den nye regjeringen og ser ut til å være i ferd med å finne ny selvtillit.

Lar man seg ukritisk styre av sine fordommer basert på hendelser i fortiden, kan man komme til å bomme med sine vurderinger. Faren for feilvurderinger blir nok enda større om man velger å basere seg på fri fantasi om en ikke-eksisterende fremtid i stedet.

Fortiden viser vei

Hva vi vil komme til å gjøre og ikke gjøre i fremtiden, er nå en gang ikke noe annet enn antagelser og hypoteser. Fremtiden selv er ikke annet enn en hypotese. Nåtiden er flyktig og vanskelig å begripe. Det eneste vi har å holde oss til er fortiden. Det må så være at kunnskaper om fortiden er et skrøpelig kompass å bruke for å forsøke å stake ut den kursen vi kan anta at fremtiden vil føre oss i, men det er det eneste kompasset vi har.

Ambjørnsen får ha meg unnskyldt; min kurs er satt.